Den samiske sentralen

Så sent som i 1993 ble den siste manuelle telefonsentralen i Norge stengt. Den lå i Karasjok, og sentralborddamene der koblet ikke bare samtaler. De tolket også.

  • Telefonsentralen i Karasjok
    Telefonsentralen i Karasjok Telemuseet

1979: Mens automatisering av telefonlinjer pågikk for fullt over hele landet, satte ordfører Hans Guttorm i Karasjok på bremsene. Stopp en halv. Hva skulle samene i indre Finnmark gjøre nå, om de ikke kunne få hjelp av sentralborddamene til å ringe den norske legen, eller finne fram i telefonkatalogen? Katalogen fulgte ikke samisk navneskikk, og en stor andel av samene i Karasjok kunne ikke norsk. De hadde vent seg til å bruke damene ved sentralen som tolker og veivisere. Ordfører Guttorm ledet et utvalg som skulle vurdere teletjenestene for den samisktalende befolkning i Finnmark. Telenor (Televerket) tok, som de sier i Telemuseets opplysningsfilm ”Fra sentral til siste stolpe”, signalet. Sentralen ble bevart som samisk taleekspedisjon.

Siste stolpe i Dálabohki

Men Karasjoks telehistorie begynte lenge før kampen for å bevare den manuelle sentralen pågikk. Allerede i 1909 ble det etablert telefonforbindelse hit, men det skulle ta mange tiår før telefon ble vanlig. Først i begynnelsen av 1960-årene begynte arbeidet med å strekke telelinjer fra Karasjok til mer grisgrendte strøk. Langs elva Kárásjohka og innover dalen gikk kursen, helt fram til småstedet Dálabohki 5 mil fra Karasjok sentrum. Brødrene Johansen husker tilbake til den gang de som ufaglærte arbeidere var med å reise stolper for Telenor (Telegrafverket).
- Vi måkte snø, lagde en snøskavl og plantet stolpen i skavlen. Da våren kom falt stolpen overende, ler en av brødrene i filmen.
En enkel stålstreng svingte seg innover Finnmarksvidda, fra stolpe til stolpe, men også fra tre til tre over lengre strekninger. Fortsatt henger det isolatorer og koblingsbokser i noen av furuene i Dálabohki. For innbyggerne på det lille stedet var det å kunne ringe hverandre noe helt nytt.
- I begynnelsen snakket vi mest om hvordan telefonen funket, husker en av dem.
- Men man ringte ikke titt og ofte. Det var nesten som en hellig ting i huset, sier en annen.

Talesentraler i private hjem

  • Kobling av telefonsamtaler
    Karasjok manuelle telefonsentral med tolketjeneste. Kobling av telefonsamtaler Telemuseet

For at flest mulig skulle ha glede og nytte av den nye teknologien, opprettet Telenor (Telegrafverket) talesentraler i utvalgte private hus. De som bodde der var forpliktet til å åpne dørene for alle som trengte å bruke telefon. Husstanden måtte også ta imot oppringninger, og dra ut på leit etter personen som var ønsket i røret. Thorolf Bjørneback vokste opp i et hjem med talesentral.
- Jeg måtte ofte ut og hente folk. Noen ganger på andre siden av elva. Og om vinteren la jeg ut på ski, forteller han i filmen.
- Kautokeino-folk som ferdedes med raidene sine pleide å stoppe hos oss. De ringte kjøpmenn nede i bygda for å sjekke hvem som hadde best kjøttpris, husker Thorolf.

Trafikken økte på den single telefonlinja, og det førte til komplikasjoner: Misforståelse, irritasjon og ikke minst tjuvlytting. Nysgjerrige kunne når som helst plukke opp telefonrøret og komme rett inn på en av naboenes samtale. Også damene på sentralen fikk med seg det meste.

- De hadde oversikt over alt som foregikk. Til og med politiet spurte dem, ved tilfeller, forteller Klemet Turi fra Dálabohki.
- Men vi snakket aldri, lover de pensjonerte damene i Telemuseets film fra 2006.
- Selv om vi visste at det som ble sagt nede i bygda bare var rykter kunne vi ikke si noe.
Ofte måtte sentralborddamene bryte inn på linja fordi det var så mange samtaler i kø. Gunnar Dalsenga, som vokste opp i Karasjoks villmark, forteller:
- Vi rakk jo nesten ikke komme i gang med samtalen før de begynte å mase. ”Ferdig? Ferdig?”

Ring Hammerfest

  • Telefonsentralen ble lagt ned i 1993
    Karasjok manuelle telefonsentral med tolketjeneste, nedlagt 1993 Telemuseet

Og 1. januar 1993 var det helt ferdig. Den samiske taleekspedisjonen ble låst for aller siste gang. På en lapp på døra kunne man lese: ”Ring Hammerfest”. De pensjonerte sentralborddamene tror ikke de etterlot seg noe større savn.
- Det var så stille mot slutten, sier de.
I tillegg til direktelinjer var mobiltelefon blitt mer og mer vanlig, selv om dekningsgraden var svært varierende.
- På mange måter gikk det bakover for oss, sier en mann innefra teltet sitt på vidda. En lattermild eldre reindriftssame, Maret Berit Bær, bekrefter:
- Alle hadde mobil, men ingen hadde dekning.
I dag er det mobildekning stort sett over hele Finnmark, men det finnes fortsatt noen få steder langt ute på vidda som ikke har dekning.


Den teletekniske utviklingen har gått radig siden 1993, men Norges siste manuelle telefonsentral står som den ble forlatt, midt i Karasjok sentrum. Interiøret, inklusive sentralbord, teknisk utstyr og atmosfæren fra en hyggelig arbeidsplassen, er i dag del av Telenors verneplan for bygninger og installasjoner.

Fra sentralen til siste stolpe

Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av filmen ”Fra sentralen til siste stolpe”, Telemuseets dokumentar om den manuelle sentralen i Karasjok.

  • 1/1