Dommedagsrommet

I en bortgjemt kjeller på Torshov i Oslo ligger et av få vitnesbyrd om hvordan den kalde krigen påvirket Norge.

  • Innvending bilde av Åsen nødsentral. Bunker med kontorstoler og skrivepult.
    Åsen nødsentral, september 2015. Cato Normann/Telemuseet

- Ser du det gitteret? Ned den trappa er det.
Laila Andersen fra Telenor Kulturarv peker mot et hvitmalt metallgjerde rundt det som ser ut som en helt ordinær kjellertrapp. Ned den trappa, bak en halvmeter tykk betongdør, ligger et av de mest spesielle objektene på Telenors verneplan: et hemmelig dommedagsrom. Den skjulte nødsentralen i kjelleren på Åsen telebygg er en direkte konsekvens av kald krig, og frykten for total utslettelse.

  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen inngangsdør
    1/2
    Nedgang til Åsen nødsentral Cato Normann/Telemuseet
  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen, ytterdør
    2/2
    Inngangsdør til bunkers Cato Normann/Telemuseet

Cubakrisen 1962

La oss spole tilbake, til oktober 1962: I 13 dramatiske dager holdt verden pusten. Aldri har vi (så vidt vi vet) vært så nær full atomkrig. Den kalde krigen mellom øst- og vestmaktene nådde bristepunktet da Sovjet bestemte seg for å utplassere atomraketter på Cuba, med rekkevidde til amerikanske storbyer. USA på sin side, hadde allerede mellomdistansemissiler rettet mot Sovjetunionen fra Tyrkia. Nå startet intense forhandlinger mellom president John F. Kennedy og den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov – begge med fingeren på hver sin atomknapp. I siste liten snudde de sovjetiske skipene som var på vei til Cuba med våpen. Krisen ble avblåst, men verdenssamfunnet var rystet. Dommedag hadde aldri føltes nærmere.

Høy beredskap

  • Bilde av bygningen som er tilknyttet Åsen sentral
    Åsen sentral i kjeller til høyre ved den øverste parkeringsplassen. Ukjent/Telemuseet

Også i Norge var beredskapen høy under Cubakrisen, militæret var forberedt på rask utrykning. Telenors (Televerkets) nødsentral på Åsen er et av få gjenværende spor etter sivilt beredskap. Hit skulle cirka 15 intetanende telefonistinner fraktes fra Telegrafbygningen i Kongens gate ved et eventuelt angrep.
- De var redde for sovjeterne, forteller Laila, mens hun kjemper mot en gjenstridig hengelås.
- Kommunikasjon er jo gjerne det første som rammes i krig. Det ser vi på regimer i dag og hvordan makthaverne forsøker å kneble ytringsfriheten. Derfor fantes det på begynnelsen av 1960-tallet en plan for hvordan telegrafistinnene skulle forflyttes hit. De visste selvfølgelig ingenting. Planen var topphemmelig.

Tingene og rommet i seg selv bærer vitnesbyrd om innsatsen Telenor var forberedt på å gjøre ved en eventuell toparts atomkrig


Lukten i bunkersen er stram av fuktskade, og slår i mot oss når Laila åpner den tunge døra. Vi går inn, og oppdager snart at vi befinner oss i en yttergang. På tre av veggene er det oppheng til ytterklær, nok knagger til en liten skoleklasse. Knaggene er malt i samme farge som betongveggene, en mosegrønn nyanse som viser seg å være gjennomgående i de tre rommene nødsentralen består av.
- Kanskje det skulle være litt sånn halv-militært? Foreslår Laila.
Hun har vært her før, og åpner neste dør inn i et et slags kontrollrom. Arbeidsplass for to personer, gjetter vi, for det er to stoler i rommet. Som detektiver må man tolke interiør og materialer, for det er ingen igjen som kan fortelle oss om den hemmelige nødsentralen.
- Ikke en gang prosjektlederen for nødsentralen fikk vite hva den skulle brukes til. Og han var leder for utbyggingen! Sier Laila.

Hemmelig bunkers

  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen,  toalett
    Ubrukt tørrdass Cato Normann/Telemuseet

Tingene og rommet i seg selv bærer vitnesbyrd om innsatsen Telenor var forberedt på å gjøre ved en eventuell toparts atomkrig: Telefonistinnene måtte nok belaget seg på lange, innestengte dager i bunkersen, kan vi lese av krukker med Aspirin i medisinskap. Det samme forteller en båre lent inntil veggen i arbeidsrommet, og tørrdassen i avlukket ved siden av. Ellers er det mest teknisk utstyr her nede. En kabeltavle. Et sentralbord med et gammeldags telefonrør, samt en loggbok med ”Åsen Nødsentral” i sirlige løkkeskrift på omslaget. Og det, hva er det? Midt i rommet henger noe som minner om et moderne sikringsskap. Ved siden av hver spak lyser en liten lampe.
- Her lyser det bestandig, forteller Laila, og ler litt:
- Ingen aner hva det hva det er koblet mot, og ingen tør å skru det av.

  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen, interiør 2
    1/3
    Kabling for nødsentralen Cato Normann/Telemuseet
  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen interiør 4
    2/3
    Åsen nødsentral interiør. Terje Norli / Telemuseet
  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen interiør 1
    3/3
    Koplingsstativer Cato Normann/Telemuseet

Strategisk plassering

Innerst i bunkersen er telefonistinnenes arbeidsrom, utstyrt med 15 sentralbord. Rommet er ikke stort, og bare tanken på den hektiske aktiviteten som ville utspilt seg her nede, lokker på migrene. Hvorfor valgte Telenor å legge alarmsentralen akkurat her, mon tro?
- Åsen Telebygg er plassert over hoved-fjernkabelen som går ut av Oslo, forklarer Laila.
- Og når jeg sier hoved-fjernkabelen betyr det at alle samtaler ut av Oslo gikk gjennom denne. Hun peker på en luke i veggen bak sentralbordene.
- Rett inn der ligger kabelsjakta.
- Kan man følge den ut av Oslo, som rømningsvei?
- Ja, den strekker seg under hele Oslo.
- Og utstyret, virket det ennå?
- Ja. Grunnen til at dette er en manuell telefonsentral, er nok at fienden sannsynligvis ville sørget for at den automatiske telefonsentralen var ubrukelig. Man er veldig sårbar i krig hvis alt er automatisert og digitalisert. Disse kablene her?
Hun løfter opp en av de røde ledningene.
- Rett på den fysiske kabelen. Det kan ikke erstattes.

Et glemt kulturminne

  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen, interiør 5
    Åsen nødsentrals urørte interiør Cato Normann/Telemuseet

Men det ble ikke bruk for utstyret på Åsen nødsentral. Sovjet angrep aldri Norge. Kontorstolene fikk beholde plasten på, og tørrdassen var det ingen som gadd å pakke ut. Den hemmelige nødsentralen ble stående ubrukt, og glemt. Fram til Telenor midt på 90-tallet gikk i gang med å utarbeide sin verneplanen for bygninger og installasjoner. Da ringte en forundret vaktmester og lurte på hva ialle dagersom befant seg i kjelleren hans.

- Sånn ble Telemuseet kontaktet, forteller Laila.
- Var det ingen i Telenor som visste om rommet?
- Nei.
- Hvem skulle iverksatt kriseplan ved en eventuell katastrofe?
- Ledelsen i Telenor (Telegrafverket) var selvfølgelig klar over dette stedet, og forsvaret. Så joda, det var noen som visste. Men bare folk på toppen.
Ikke vaktmesteren, ikke de ansatte i Telenor og absolutt ikke naboene i Hans Nielsen Hauges gate på Torshov ante hva som befant seg under dem. Laila bolter igjen døra bak oss, og fester en massiv hengelås. ”Vernet Kulturminne Telenor” står det på en planket, som er umulig å se om man ikke forviller seg ned den bratte betongtrappa. Hva skjer med bunkersen? Burde den ikke åpnes for publikum? Bli museum? I det minste ta i mot skoleklasser?
- Det er en utfordring at alt rundt nødsentralen er bygd om slik at tilgangen blir vanskelig. Tidligere var hele kvartalet eid av Telenor. Her mønstret montørene av og på, hentet kabler og verktøy, vasket telebilene og hadde lunsj i kantina. I dag er dette bakgården til et leilighetskompleks.

  • Telefonsentraler. Nødsentralen Åsen eksteriør inngang
    Inngang til Åsen nødsentral i dag. Cato Normann/Telemuseet

Vi tar trappa opp og er plutselig i en grønn bakgård, omgitt av nybygde leiligheter. Det er et lite sjokk; å plutselig befinne seg i den trygge oslosommeren når du vet hva som skjuler seg noen meter under jorda.
Da demrer det. Er det ikke nettopp denne følelsen vi er ute etter når vi prøver å forstå historien? Følelsen av å ha opplevd noe autentisk? Nødsentralen på Åsen er et sted som lar deg merke spenningen som preget verdenssamfunnet på 1960 - tallet. Her sitter Den kalde krigen i veggene.