Det seilende Norges hjemmestasjon

Mottakerstasjonen

  • Rogaland radio
    Mottakerstasjonen på Skjæveland. Ca. 1983 Ukjent/Telemuseet

I 1960 åpnet verdens mest avanserte kortbølgeradiostasjon på Skjæveland i Sandnes. Da overtok Rogaland radio som nasjonal kortbølgestasjon etter Bergen radio. På det meste ble det ekspedert mer enn halv millioner telegrammer herifra årlig. Telenor-veteran Egil Reimers husker arbeidsmiljøet på mottakerstasjonen som særlig godt.

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Rogaland radio, Skjæveland, radiotelegrafisal 1974
    1/2
    Morsetelegrafisalen Rogland radio, 1974 Ukjent/Telemuseet
  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Radioteleks Rogaland radio, 1974
    2/2
    Fjernskriveravdelingen Rogaland radio, 1974 Ukjent/Telemuseet

Senderstasjonen

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Vigreskogen, Hå, Rogaland radio kystradio
    Senderstasjonen for Rogaland radio i Vigreskogen, 1970-årene Ukjent/Telemuseet

Senderstasjonen til Rogaland radio er et 600 kvadratmeter stort bygg i Vigreskogen, 20 kilometer unna mottakerstasjonen. Avstanden skulle forhindre at mottaket ble forstyrret av egne sendere. På det det meste jobbet det 10-12 personer ved senderstasjonen for å passe på de 30 senderne.

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Vigreskogen senderstasjon, Rogaland radio interiør 2
    1/2
    Interiør fra Rogaland radios senderstasjon i Vigreskogen, 2016 Stein Domaas/Telemuseet
  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Vigreskogen, senderstasjon Rogaland radio interiør
    2/2
    Interiør fra Rogaland radio, senderstasjonen i Vigreskogen, 2016 Stein Domaas/Telemuseet

Mottakermastene

  • Master og antenner. Skjæveland, Rogaland radio mottakerstasjon, 2016
    Master ved Skjæveland, Rogaland radios mottakerstasjon, 2016 Stein Domaas/Telemuseet

20 meter høye synes de godt i det flate Jæren-landskapet. På Skjæveland i Sandnes står 30 tremaster i formasjon, utstyrt med retningsantenner for kortbølgemottak. Med disse kunne Rogaland radio ta imot signaler fra skip på alle verdenshav.

Sendermastene

  • Master og antenner. Vigreskogen, Rogaland radio senderstasjon
    Mastene i Vigreskogen, Rogaland radios senderstasjon, 2016 Stein Domaas/Telemuseet

I Vigreskogen i Hå kommune står 10 mektige master plassert i trekant. De 50 meter høye ståltårnene ble oppført i 1959, og bar en gang avanserte retningsantenner for kortbølgesendere. Via dem gikk meldinger fra Rogaland radio til norske skip over hele verden.

Egil Reimers forteller

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Rogaland mottakerstasjon Skjæveland. Egil Egil Reimers
    Egil Reimers (til venstre), gjensyn med radiostasjonen, 1999 Cato Normann/Telemuseet

Han er kanskje den som kan aller mest om Rogaland radio. Tre perioder var Egil Reimers innom kystradiostasjonen i løpet av sitt 40 år lange yrkesliv i Telenor, første gang da stasjonen bare var et halvt år. Helt tilfeldig endte den unge radiotelegrafisten fra Rogaland som sommervikar i ekspedisjonen. I 1963 var han innom ett år igjen, før han i 1973 ble personalsjef og bestyrerens stedfortreder. I 1983 sluttet han i Rogaland radio for godt.

Noen steder setter så dype avtrykk i oss at vi aldri riktig forlater dem. Egil Reimers må ha lagt igjen litt av hjertet sitt i Rogaland radio. Han forteller levende om den gamle arbeidsplassen sin, en av verdens største mest avanserte kortbølgestasjoner for maritim telefon- og telegramtrafikk. Det handler om et særdeles godt arbeidsmiljø, teknikk som har gått ut på dato, men først og fremst en viktig epoke i telekommunikasjonshistorien.

For telegrafistene ute på sjøen var Rogaland Radio ”next to God” og mange skipstelegrafister hadde en voldsom respekt.

Egil Reimers

Glanstiden

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Rogaland radio ekspedisjonsplass
    Ekspedisjonsplass ved Rogaland radio, 1974 Ukjent/Telemuseet

- Da Rogaland radio ble etablert var antageligvis den norske flåten på sitt største noensinne, begynner Egil.
- Vi hadde ennå ganske mange hvalkokerier, som på en måte var den tidens oljeindustri. De lå nede i Sørishavet fra september til april, gjerne med 300-400 mann tilknyttet hvert kokeri. Det var vel omtrent ti sånne, og de hadde ikke annen kontakt med hjem og rederi enn kortbølgen – det aller meste på telegram. De hadde så mye trafikk at en gjerne sitter hele vakten, og sende og motta telegrammer fra et kokeri.
- Skulle Rogaland radio i utgangspunktet bare ha kontakt med norske skip?
- Det var jo den norske skipsflåten den var bygd for. Men som alle andre vestlige stasjoner tok Rogaland Radio i mot trafikk fra et hvilket som helst skip som kalte opp.
Særlig da man fikk skikk på radiotelefonien, med alle retningsantennene, kom det mye trafikk fra skandinaviske land. Også andre land valgte etter hvert å bruke Rogaland radio i kommunikasjon. Fordi det ga best resultat.
- På grunn av teknikken, at signalene var så gode?
- Det var både god teknikk og god service ifra personalet. Rogaland radio hadde en fleksibel ekspedisjon, som fikk trafikken unna. De var veldig godt ansett blant skipstelegrafister, fordi det var et ekstremt kompetent miljø. Praktisk talt alle hadde kjent problemene ute på kroppen, så de var service-minded i forhold til sjøfolkene.
- Hadde de vært ute til sjøs selv?
- Det var nærmest en forutsetning at for å komme inn på Rogaland Radio. Nesten alle i ekspedisjonen hadde seilt som telegrafister. Jeg også.
- Så dere visste hva slags betingelser sjøfolkene jobbet under, og kunne ”språket”?
- Ja. Og det var vel derfor Rogaland radio ble kjent for sin gode service. Vi hadde en annen bakgrunn enn telegrafister som kanskje bare hadde sett en båt, men aldri prøvd sjølivet. Vi praktisk talt følte med de som var ute, og de få som ikke hadde fartstid, ble fort gjennomsyret av miljøet, eller konfirmert, for å si det sånn.
Han ler litt:
- For telegrafistene ute på sjøen var Rogaland Radio ”next to God” og mange skipstelegrafister hadde en voldsom respekt.

Mange av skipstelegrafistene fikk seg sommerjobb på Rogaland radio. Egil også. Det skjedde i 1961. 25 år gammel troppet han opp utenfor det splitter nye radiobygget og spurte om han kunne ta seg en titt.
- Jeg hadde ingen forestilling om at jeg skulle få jobb den dagen, smiler han.
- Men etter omvisningen kom vaktsjefen og lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg å være sommervikar. Og så ble jeg det, helt tilfeldig og veldig overraskende. Og jeg må vedgå at da jeg satte meg ned og skulle ekspedere første dag, følte jeg meg som en nybegynner - selv om jeg hadde noen år med yrkeserfaring på baken. Det var spennende med alt det flotte nye utstyret de hadde. Alt var jo så bra. Så det var en fornøyelse.

Stilleste salen

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Radiotelegrafisal ved mottakerstasjonen for Rogaland radio, Skjæveland
    Radiotelegrafisalen ved mottakerstasjonen på Skjæveland, 1975 Ukjent/Telemuseet

Alle mottakere hadde valg for retningsantenner for å få inn best mulig signal. Plasseringen i Jærens flate geografi var også med på å optimalisere forholdene. Senderstasjonen skulle egentlig legges til Flesland, men så vedtok Stortinget at den tomten skulle brukes til flyplass. Etter grundige undersøkelser ble det bestemt at den nye senderstasjonen for kortbølgetjeneste skulle bygges på Vigre i Hå kommune. På grunn av de sterke senderne måtte mottakerstasjonen legges minst 2 mil unna, og i 1960 åpnet den nybygde mottakerekspedisjonen på Skjæveland i Sandnes.
- Det er ikke rart at du følte deg overveldet første arbeidsdag på Skjæveland. Bilder i Telemuseets arkiv viser en enorm sal, med ekspedisjonsbord i rekker.
- Det spesielle med den store mottakersalen for morsetelegrafi, var at det var helt stille., forteller Egil.
- Du hørte nesten bare suset av transportbåndet som fraktet telegrammer fra fordelingen og ut til plassene. Alle satt med øretelefoner og tappet på skrivemaskin. Med morsens 100 tegn i minuttet er det jo ikke speed-skriving heller, sier han, og ler litt:
- Ved juletider kom det gjerne journalister fra Stavanger Aftenblad og andre aviser på besøk. De hadde blitt fortalt at ”her koker det”.
- På grunn av alle sjømennene som skulle hilse hjem til jul?
- Ja. Fram til 1975 var juletrafikken enorm. På dagtid var ingen stol kald, og man måtte ha folk som var klare til å steppe inn når andre gikk for å spise. Men da journalistene kom inn i telegrafisalen, satt folkene der inne bare og så ut i lufta, mens man hørte ”klikk, klakk, klikk” fra skrivemaskiner. Det virket ikke så veldig ”kokende”, smiler han.
- Visst forekom det ett og annet utbrudd innimellom. Det var jo ikke alle telegrafistene til sjøs som var like greie å operere mot. Da var det en del som måtte gi luft for følelsene sine etterpå, ler han.

Medico-tjeneste og nødsignaler

  • Radio- og kringskastingsstasjoner. Rogaland kystradio Skjæveland, 1999
    Teknisk utstyr ved mottakerstasjonen, Skjæveland 1999 Cato Normann/Telemuseet

Litt action må det vel ha vært innimellom? Med Medico-tjenesten formidlet Rogaland radio kontakt mellom skip og lege hvis noen ute på havet ble syke, eller utsatt for ulykke. En sjelden gang ble det til og med utført operasjoner over Medico. Var det noen gang høy temperatur på jobb?
- Jo, for så vidt, men det hadde som oftest med trafikkmengden å gjøre, sier Egil.
- Blant 20 telegrafister har selvfølgelig han som sitter med Medico-tjenesten topp prioritet. Den trafikken gikk foran alt annet. Og det er klart, de som ekspederte skipet som trengte legehjelp kunne nok ha en ganske spennende vakt. Det ble gjerne nevnt i kantina etterpå, selv om det ikke var så mye snakk omkring det.
- Det høres nesten ut som en nyhetsredaksjon, hvor det tikker inn meldinger som skal ekspederes så fort som mulig..
- Ja, det var viktig å få ting unna, nikker han.
Til det hadde de systemer. Egil forteller:
- For alle skipene som var faste kunder hadde vi et kort som vi noterte på under kontakt med skipet. Kortene var sortert etter kallesignal, og meldingene ble lagt inn i en A5-mappe. Når det var spesielt stor trafikk, satt det en mann i hvert bånd. Vi skal ikke gå for mye inn i teknikken, men det ble ekspedert på forskjellige frekvensbånd. Da var det gjerne én mann per bånd som satt og lyttet etter anrop fra skipene, noterte hvilken frekvens skipene var på, og fikk ut kortene. De ble så lagt på ekspedisjonsbordet framfor ham, og så gikk de andre og hentet kort. De eldste henvendelsene lå øverst, med mindre det var noe spesielt. Og så ble kortene i tur og orden plukket opp, og ekspedert. Når det var en meter eller to med kort som lå på vent, så ble det selvfølgelig litt hektisk.
Han humrer:
- Og så var det selvfølgelig noen som jobbet voldsomt i herdig, mens andre var flinke til å ikke ta i for hardt. Men sånn er det jo overalt.
- Og hvis det kom et nødsignal gikk det foran alt annet?
- Jaja. Vi opplevde sjelden nødsignal på kortbølge, det var kystradioavdelingen som fikk dem, men da var det selvfølgelig voldsomt hektisk. For eksempel under den store ulykken med hurtigbåten Sleipner som gikk på grunn oppe i Hagesundsområdet i november 1999 . For ikke å snakke om plattformulykken med ”Alexander L. Kielland” i 1980. Den ble håndtert av Rogaland radio kommunikasjonsmessig.

Oljeboom og fjernskrivere

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Rogaland kystradio mottakerstasjon 1999
    Radioteleks Cato Normann/Telemuseet

- Apropos olje, at oljevirksomheten i Stavanger startet i 1966 førte til økt trafikk for Rogaland radio?
- Ja, oljebransjen genererte mye trafikk, og det ble et voldsomt kjør, både på teknisk side og på ekspedisjonssiden. Særlig den første tiårsperioden, fram til cirka 1975 da Eik jordstasjon ble satt i drift og de første oljeselskapene fikk satellittkommunikasjon.
- Ved Rogaland radio var det morsetelegrafi som var den mest etterspurte tjenesten?
- I starten absolutt. Det var 25 ekspedisjonsplasser for morsetelegrafi og 4 for kortbølgetelefoni. Og så var det én for kystradio. Det sier litt om størrelsesforholdet, sier han.
- Og så var det noe som het ”fjernskriver”. Kan du forklare hva det gikk ut på?

Han nøler et øyeblikk. Å forklare gammel teleteknologi for dagens mobilgenerasjon krever en gjennomtenkt omgang med begrepene. Egil tar sats:
- Telegrammene fra skipene kom inn som morsesignaler, som ekspeditøren skrev ned tegn for tegn på en telegramblankett. Blanketten ble så sendt over til fjernskriveravdelingen, også kalt teleks-avdelingen. Derifra gikk meldingen til adressatens nærmeste telegrafstasjon. Hvis det for eksempel var en adressat i Rogaland, ble telegrammet først sendt til Stavanger og så ringt ut til en av telefonstasjonene ute på bygdene. Der ble telegrammet skrevet ned for hånd, og levert ut til den som skulle ha det. Sjøfolk kom veldig ofte fra Norges utkanter, innerst i fjordene og ute på øyene, så det var ikke de enkleste plassene å nå fram til.

Så tidlig som i 1964 begynte Rogaland radio å sende og motta telegram direkte til og fra de store rederiene,forteller Egil.
- Fjernskrivere står i nett på samme måte som telefonene. Det innebar at du kunne slå opp en teleks-abonnent og kommunisere direkte, uten å gå via en tele-ekspeditør.

  • Radioteleks
    1/2
    Radioteleks ved Rogaland radio, 1999 Cato Normann/Telemuseet
  • Radio- og kringskastingsstasjoner. Rogaland Skjæveland mottakerstasjon 1999
    2/2
    Radioteleks Cato Normann/Telemuseet

Master, solflekker og tidssoner

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Rogaland radio
    Rogaland radio, 1974 Ukjent/Telemuseet

Antennene var en forutsetning for at Rogaland radio ble en av verdens mest effektive kystradioer. Da de ble reist i 1959 var de hightech. Med dipol teppeantenner på kortbølgesenderne og rombe-antenner for mottak, kunne Rogaland radio nå alle verdenshav.
- I prinsippet kunne vi det, bemerker Egil.
- Når jeg sier ”i prinsippet” er det fordi kortbølgekommunikasjon er nokså innfløkt. Det varierer i løpet av døgnet, med årstidene, om det er mye solflekkaktivitet, nordlys, og så videre. Du vet nesten aldri når du har forbindelse. Men har du det, kan den være veldig bra med enkle midler.
- Med utstyret som var montert på Rogaland radio økte sjansen for å oppnå god kontakt?
- At vi hadde retningsantenner var i mange tilfeller avgjørende for at vi kunne ekspedere en båt.
- Måtte ekspeditørene kunne en del om værforhold også?
Han trekker på det:
- Nja … Når du jobber med å sende og motta signaler døgnet og året rundt, får du ganske snart en betydelig erfaring. Også i forhold til tidssoner. Skipene fulgte den tidssonen de var i. Sonene østover, Japan, Singapore og den Persiske gulfen, fikk du stort sett inn om morgenen. Når vi var kommet over middagstid var de stort sett gått til køys. Da overtok den vestlige halvkule, med Karibien og USAs østkyst.
- Og det var selvfølgelig derfor Rogaland radio var døgnbemannet?
- Ja, men det var færre folk på vakt om natta. Da jeg sluttet i -83 var vaktsjefen bekymret om vi ikke hadde over 40 mann på formiddags- og ettermiddagsvaktene. Om natta kunne vi være nede i en 15-20 personer.

Slutten på en epoke

  • Radio- og kringkastingsstasjoner. Rogaland kystradio mottakerstasjon skjerm
    Skjerm fra Rogaland radio Cato Normann/Telemuseet

I 1983 var Rogaland radio på topp når det gjaldt personell, med cirka 180 ansatte. Men
med satelittkommunikasjon over INMARSAT og automatisert mobiltelefon (NMT) fra 1981 var nedturen begynt.
- Vi merket at trafikken hadde begynt å dabbe av, husker Egil.
Fra 1963 til 1994 sank antallet ekspederte telegrammer årlig fra 538.000 til 25.000.
- Morsetelegrafi ble formelt avviklet som kommunikasjonssystem 1. februar 1999 av Den Internasjonale Telekommunikasjonsunionen (ITU). Da var det ikke lenger et krav om å ha morse-kyndig personell på skip. Telenor opprettholdt tjenesten halvannet år til, men så fantes det ikke noe grunnlag lenger. Skipene var raskere til å avvikle dette enn en kanskje hadde ventet.
Historien til kortbølgetelefonien var mye av den samme, sier han, og påpeker:
- Men ikke bare kom det ny teknikk. Det ble også færre og færre norske sjøfolk. Når bare skipperen og maskinsjefen er norske, er det ikke det helt store behovet for å ringe til Norge.
I 2004 ble mottakerstasjonen nedlagt og samlokalisert med Hovedredningssentralen for Sør-Norge på Sola.
- Var det en tøff periode for de ansatte?
-Egentlig ikke. Etter 1983 ble det praktisk talt ikke tatt inn nye telegrafister / ekspeditører på Rogaland radio. I tillegg var det en betydelig naturlig avgang. Fra gammelt av hadde telegrafister anledning til å gå av etter fylte 62 år, og den retten benyttet de fleste seg av. De ble aldri så veldig gamle i jobben uansett, humrer han.

Bare et minne

  • Master og antenner. Skjæveland nærbilde av trestolpe Rogaland radio mottakerstasjon
    Nærbilde av tremast på Skjæveland, 2016 Stein Domaas/Telemuseet

I dag er den gamle arbeidsplassen til Egil Reimers og så mange andre telegrafister og teknikere bare et minne.
- Det er litt vemodig, men samtidig er det bare en del av en naturlig utvikling, sier han.
Egil var delaktig da Rogaland radio i 1997 ble vernet gjennom Verneplan for Telenors bygninger og tekniske installasjoner. Ikke bare den arkitekttegnede, modernistiske mottakerstasjonen fikk vern, men også senderstasjonen og de digre mastene. De har blitt landemerker i Vigreskogen og på Skjæveland. Egil har ikke lagt merke til noen kontroverser rundt det.
- Jeg tror i grunn at mastene blir sett på som et attraktivt landskapstrekk. Selv kan jeg ikke se at de skjemmer ut noe som helst. Og de har jo tjent oss godt.
Det var han som foreslo at mastene ble innlemmet i verneplanen.
- Jeg hadde nok sett for meg at de kom til å være i bruk adskillig lenger, men jeg synes uansett det er bra at Telenor er seg sitt ansvar bevisst, og tar vare på disse tingene. Det er en vesentlig del av historien.
Og så et lite hjertesukk fra en tele-veteran:
- Jeg føler av og til at telekommunikasjonens betydning for samfunnets utvikling har fått litt liten plass i historien. Vi ser jo alle hvordan telekommunikasjonene brukes i dag. Det virker som om vi har et uuttømmelig behov for kommunikasjon. Hvor nyttig alt er, vet jeg ikke, men folk liker åpenbart å holde på med det.

Han kunne blitt pensjonist for lengst, men Egil Reimers er en av dem som aldri slutter å jobbe. Og det er ingen tvil om hvor han hører til.
- Da jeg gikk av formelt sett, var det 20 år siden jeg sluttet i Rogaland radio. Likevel er det der jeg føler meg hjemme . Jeg går fortsatt i Rogaland radios pensjonistmøter.
- Det er der du hører til?
- Det er der jeg kommer «hjem».