Byantikvaren om telegrafbyningen

Byantikvarens jobb er å rådgi kommunen i spørsmål som gjelder bevaring av arkitektonisk og kulturhistorisk verdifulle bygninger. Når det gjelder Telegrafbygningen i Kongens gate 21, er Janne Wilberg etter egne ord ”heftig og begeistret”.
- Det har veldig høy arkitektonisk verdi Senest for et par dager siden la jeg ut noen fine detaljer derifra på Instagram. Se her!
Byantikvaren fisker opp mobiltelefonen og sveiper fram bilder av telegrafbygningens fasade. Her er kommunevåpen, riksvåpen, våpenskjold og andre ornamenter hugget inn i den grå granitten.
- Du kan nesten lese fasaden fra detalj til detalj, og se at hele Norge er bundet sammen i bygningen gjennom dekorasjonsprogrammet.
 - Gjennomtenkt?
- Ned til minste detalj. Det er virkelig en fryd.

Det bevisste formspråket er typisk for arkitektene bak bygget, forteller Wilberg.
- Arnestein Arneberg og Magnus Poulsson hadde blikk for detaljer, og var bevisst betydningen av å bruke høykvalitetsmaterialer. De tegnet jo også det nye rådhuset i Oslo – heller ikke det noe ”ti på dusinet”-bygg, smiler hun.
- Det som er interessant med Kongens gate 21, er at det er en slags hybrid. Nordisk nybarokk var den tidens store stilart. Man hentet forbilder fra gamle svenske festninger, og omsatte det til Oslo-forhold. Her har man lagt vekt på å skape et eget norsk uttrykk og legger seg også på en slags ”sagastil”. Det er nok også derfor de har forblendet teglstensfasaden med prikkhugget labradorstein.

Du skal stå nokså tett på Telegrafbygningen for å oppdage de flotte detaljene i fasaden. Førsteinntrykket er mer koloss. Bygget kan minne om en massiv fjellvegg, eller en ugjennomtrengelig bymur. Det er tungt, seriøst. Man får følelsen av at her har det foregått det noe viktig.
- Den signaliserer virkelig at ”Her kommer vi”, nikker Wilberg.
- Bygget manifesterer den samfunnsmessig betydning. Dette er et monument over en ny sektors selvbevissthet. Man besluttet å bygge Telegrafbygningen i 1916, og i 1922 sto det ferdig. Da hadde vi vært igjennom første verdenskrig, og sett betydningen av kommunikasjon på tvers av land og kontinenter. Den oppgaven fortjente en mektig bygning, sier hun, og trekker de historiske linjene:
- Hva er det som kjennetegner 1900-tallet? Strukturelle endringer. Vi fikk vannkraft. På samferdselssiden ble verden knyttet tettere sammen, blant annet med fly og nye kommunikasjonsmidler. Her faller telegrafbygningen inn. Den koblet Norge til utlandet.
Stedet hadde også en beredskapsfunksjon. Hvis noe skjedde, var det herifra det skulle håndteres i det man kanskje kan kalle datidig ”hub”.
- Det var Norges action-senter?
- Ja. Hit kom meldingene. Norge er i krig. Kongen er død. I tillegg har du alle de små historiene om vanlige folks liv og om alle som hadde sine kjære i utlandet. I dag kan vi bruke Facebook, vi skyper og ringer direkte, men den gang kostet sånt masse penger. Man måtte oppsøke telegrafbygningen, bestille og vente på at telefonen skulle bli koblet opp. Det finnes bilder av folk som sitter i Kongens gate 21 og venter. ”Ja, nå er det klart. Gå til bås 15.” Og så ble du koblet til tante Augusta i Miami.
Da driften stanset på 1990-tallet fjernet de mer enn én million kabler, forteller Wilberg.
- Og jeg lyver ikke, én million! Jeg har sett kablingen med egne øyne. Under de hevede gulvene lå det en veritabel spagetti av kabler. Kablene har ryddet opp i og fjernet i store deler av anlegget, så nå gjenstår bare de bygningsmessige kvalitetene. Og det blir de som må fortelle historien i fremtiden, ved siden av bildene av ”livet på telegrafen”.

Og her er vi ved kjernen av Byantikvarens interesse for Telegrafbygningen. Wilberg skal etterse at bygningens meningsbærende elementer blir bevart nå som det skal selges, og tilpasses for videre drift. På spørsmål om hva som kan være ”meningsbærende elementer” i Kongens gate 21, nevner hun ekspedisjonshallen med fresker av Alf Rolfsen trapperommet med lysekronen, og generaldirektørkontoret.
- En generaldirektør for Televerket var ikke en hvilken som helst mann, må du tro. Rent praktisk hadde han store muligheter til å være med på å styre landets utvikling. Det synes på kontoret hans, sier hun.
- Sekstitallsdelen er også fantastisk fin. Riksantikvaren har vurdert den til å være i fredningsklasse. Stemningen i et anlegg som Telegrafbygningen er jo helt spesiell. Dette var en damearbeidsplass, så det representerer også spennende kvinnehistorie.
Fasaden bør beholdes as is, mener byantikvaren. Den vitner blant annet om de særskilte sikkerhetstiltakene rundt telekommunikasjonens høyborg:
- Av sikkerhetshensyn ble vinduene i første etasje plassert høyt oppe på veggen, og dekket med gitter. Videre bruk må innebære å ta vare på en del av disse fantastiske gitrene. I likhet med bankbygg som ble konstruert som store sparebøsser, forteller de en historie. Derfor har vi vært tydelige på at man i framtiden må respektere fasaden, med vindusinndelingen som er i dag.

- Hva tenker du rundt salget av Kongens gate 21?
- Nå har den jo allerede vært lagt ut for salg én gang. Da merket vi oss er at det ble laget prospekter for salg av eiendommen som gikk veldig langt i forhold til hva som er akseptabelt, sett med antikvarens øyne. Selv om det finnes et betydelig potensial for utvikling her, må noen hovedpremisser som legges til grunn. Hoved-potensialet er faktisk inne i bygningskomplekset, hvor det finnes en del nyere nyere bygningsmasse man kan rive, eller endre.
- Byantikvaren følger prosessen nøye?
- Joda, og vi fikk voldsomt mange henvendelser da den ble lagt ut for salg. Det endte med at vi skrev en omfattende uttalelse om bygningens verneverdi, som vi sendte til megleren og de ti aktørene vi hadde hatt kontakt med. For det er vesentlig for nye eiere og byggherer at de vet hva de kan forvente.

Byantikvaren kan ikke gi enkeltkjøpere informasjon, forteller Wilberg. Informasjonen må gjøres tilgjengelig for alle. Hun poengterer også at kulturminneloven ikke regulerer bruk av bygningen, kun bruk som vesentlig forringer kulturminneverdiene.
- Så vi kan ønske oss en bruk, men vi styrer det ikke. Klart, hvis noen spør: ”Tror dere den funksjonen er mer egnet enn den?”, vil vi ha en begrunnet oppfatning.
- Hva håper du for bygningen?
- Først og fremst at de nye eierne respekterer de viktige verneverdiene i videreforedlingen av bygningen, sier hun.
- Mange alternativer har vært utredet, og jeg mener noe av det viktigste framover vil være at vi alle sammen, byens borgere, får tilgang på deler av de flotte, representative lokalene. Ikke minst freskene innendørs.
For det er ikke sånn at Byantikvaren er imot videreutvikling, og ny drift i det ærverdige gamle bygget. Tvert i mot:
- Her er det mange fine kvaliteter som kan fremheves og utnyttes, også i en kommersiell sammenheng. Derfor har vi ikke bare sagt noe om begrensninger, men også muligheter. Innvendig er det ganske mange muligheter. Oppover i etasjene har du de svære salene hvor telefonistinnene satt og koblet. De kan være krevende fordi rommene er så dype, men det er klart man kan gjøre masse der. Det har vært vurdert som skolebygg, men jeg tror man fant ut at det ikke var så godt egnet til det formålet.

- Hva tenker du i forhold til synergien med de andre byggene i Kvadraturen?
- Vi vet at Kvadraturen trenger mer liv. Derfor har vi vært positive til prosjektet i Sentralen, og vært med på å legge til rette for ny og endret bruk.
”Sentralen” er Gamle Christiania Sparebank i Øvre Slottsgate. Den ble gjenåpnet som kultur- og innovasjonssenteret i februar 2016, og i dag jobber det mer enn 350 kreative mennesker der.
- Det er en viktig driver inn imot at det skal være mennesker i Kvadraturen utover 9 til 4, mener Wilberg.
- Det er sant, det er veldig folketomt i Kvadraturen etter arbeidstid …
- Ja, og det har nok å gjøre med at det er få mennesker som bor her, men også fordi flere av gatene i området er trange og har høye bygninger. Det er hyggeligere å sitte på Christiania torg, eller i gater med lavere volumer. Likevel er det ønskelig for strøket at i alle fall første etasje skal ha en type aktivitet som er inviterende. For det er virksomheten som avgjør om du oppfatter noe som lukket, ikke bygningen. Det handler om hva vi signaliserer ut gjennom vinduene, og om vi har en aktivitet som inviterer folk inn.
- Hva mener du med ”utadrettet virksomhet”?
- Det kan være så mangt, alt fra klesbutikker og serveringstilbud til skriveverksted og pop-up virksomhet. Telegrafbygningen er såpass stor at jeg ville holdt en knapp på differensiert bruk, om jeg var eier, sier byantikvar Janne Wilberg.
- Tør du gjette på hva det ender opp som?
- Jeg vil tro at deler av bygget kunne egnet seg som hotell.