Telegrafistens mekka

Han tar i mot i døråpningen, lent imot en stokk fordi helsa har begynt å svikte, men med klart blikk og håndtrykk som er fastere enn hos de fleste. Kyrre Bjugn er en ringrev i Telenor og en av pensjonistene som fortsatt står på selskapets lønningsliste. I dag har han kjørt de 500 meterne hjemmefra for vise fram på stasjonen, og fortelle om det som på folkemunne ble kalt ”Telegrafistens mekka”.

På begynnelsen av forrige århundre var Lødingen telegrafstasjon hovedsentral for all teletrafikk i Nord-Norge. Alle telegrammer fra Bodø, Vadsø, Hammerfest, Tromsø og Vesterålen måtte innom det hvite tømmerhuset ved Tjeldsund i Vestfjorden før de ble ekspedert videre. Og det er ikke få meldinger det var snakk om: I 1917 ble det sendt over 2 millioner telegrammer herifra. På gamle sort-hvitt fotografier sitter korsettkledde telegrafistinner bøyd bak blankpolerte morseapparater – som en flik forfinet sivilisasjon midt i den karrige nordlandsnaturen. Men hvordan var det egentlig å jobbe her i Lødingen? Og hvilken rolle spilte telegrafstasjonen for bygda? Stemmer det at det jobbet like mange kvinner som menn i bedriften?

Med støe skritt viser han inn i den imponerende sveitservillaen. Han har med seg det private arkivet sitt; en rød perm fylt til bristepunkt med anekdoter, referater, bilder og korrespondanse. De neste fire timene skal Kyrre underholde med detaljkunnskap om telegrafihistorie generelt, og Lødingen telegrafstasjon spesielt.
- Det Kyrre ikke vet, er ikke verdt å vite, sier Bjørnar Pedersen, bestyrer og oppsynsmann på huset. Også han har jobbet i Telenor hele livet.
- Bjørnar er en velsigna mann, sier Kyrre.
- Jeg ventet i tjue år på at noen skulle overta etter meg. Nå blir jeg 89, og du ser hvordan det står til med helsa. Da dukket Bjørnar opp. Jeg er altså så glad i ham at jeg kan ikke få sagt det.
De har kjent hverandre i årevis, helt siden Bjørnar som sekstenåring fartet rundt i Lødingen på trimma moped. Hvordan de ble kjent? Bjørnar smiler:
- Vi bodde her i Lødingen telegrafstasjon samtidig, Kyrre en trapp opp med familien sin, og jeg i hybel på loftet. En gang jeg hadde besøk av gutta telte Kyrre 14 par sko utenfor rommet mitt.

Sånne avstikkere gjør det morsomt å høre på Kyrre. For et fag som telekommunikasjon kan, når sant skal sies, være nokså tørt og vanskelig tilgjengelig. Ikke når Kyrre forteller. Med smittende entusiasme gjør den gamle mannen fakta om teknisk og industrielle kulturminner om til levende historie. For ham dreier det seg om menneskers liv og livsbetingelser. Derfor kan svaret på hvorfor det ble telegrafstasjon i Lødingen, handle om en vær-eier med noen vakre døtre:
- I 1868 ble Lofotlinja knyttet til hovednettet for Norge, og den første telegrafstasjon ble lagt til Kjeøy. Der hadde sildefisker Roness et hus som var blitt fraktet fra Bergen. (Etter den store brannen ble det som vi vet murtvang i byen.) Det er litt usikkert hvorfor Telegrafvesenet så seg om etter et nytt sted, men etter noen år på Kjeøy kikket de seg vest- og østover. På Offersøy i vest bodde det en vær-eier som visstnok hadde noen pene døtre. Vær-eieren ville ikke ha disse telegrafistene i nærheten av døtrene sine. Dermed vendte de blikket mot øst, til Lødingen. Og i juni 1875 ble det etablerte telegrafstasjon her.
- I dette huset?
- Nei, de leide lokaler hos en handelsmann som hadde etablert seg i havna, Arentz Schøning.

Virksomheten vokste, og telegrafstasjonen trengte snart noe eget. Lødingen var tross alt blitt telegrafinspektorat i Nord-Norge, etter at inspektør Bødtker Lie kom flyttende fra Tromsø i 1875.
- Jeg bruker å si at Lødingen vant og Tromsø tapte, smiler Kyrre fornøyd.
I 1895 sto den nye stasjonen ferdig; to romslige etasjer, pluss loft og kjeller. I første etasje var det telegrafstasjon med ekspedisjon, morsesal, wheatstone-sal og simens-sal, i etasjen over bodde inspektøren med familie. På loftet var det hybler til de ansatte.
- Og så var det fjøs på andre siden av tunet, sier Kyrre.
- Hadde de dyr?
- Ka du tru? De måtte jo ha melk!

Det kom ikke bare dyr til Lødingen. Trass i dystre spådommer fra en av de første inspektørene, (”Det øde og ensomme stedet, omgitt av myrstrekninger og stenvidder er lite tillokkende for unge telegrafister”), lokket telegrafvirksomheten stadig nye arbeidsgrupper til bygda.
- I 1865 var det ikke mange som bodde her, bare presten, forpakteren og de som hørte til prestegården. Da Televerket kom ble det behov for håndverkere, og mere til. Her var skomakere, her var skreddere, her var steinarbeidere, sier Kyrre.
- Telegrafstasjonen var blitt en hjørnesteinsbedrift?
- Ja, det var selve grunnlaget for utviklingen av Lødingen.

På et tidspunkt var Lødingen nummer tre i forhold til antall ekspederte telegrammer i Norge. Men, poengterer Kyrre:
- Det var stort sett formidlingstrafikk. Fordi signalene fra de nordlige linjene ikke rakk lenger enn til Lødingen, måtte de videreformidles herifra.
- All kommunikasjon i Nord-Norge var innom dette rommet, sier Bjørnar, og vipper hodet mot den grønnmalte lokalet kalt ”Cirkus”. Her jobbet opptil 36 personer samtidig. Rommet bærer preg av aktivitet. Flere steder er det dype groper i de solide tømmerplankene, etter hæljern som har blitt gnikket i gulvet.
- Hvordan var det å jobbe her?
- Det var nok fint, tror Kyrre.
- Nede i Oslo het det seg at telegrafistene i Lødingen ”falt lett hen til melankoli og hypokondri”. Vel. Telegrafinspektør Strømsted kom hit i 1896, og reiste ikke videre før i 1931. Han kunne ikke være henfallen til melankoli og hypokondri.
Kyrre peker mot en pappfigur av en uniformert mann med stramme barter.
- For øvrig en stor personlighet på stedet. Så de kan gjerne si i Oslo at man ble henfallen til melankoli og hypokondri, men telegrafhistorien på Lødingen er helt unik.
- Hva tenker du på da?
- Aktiviteten! At de fant på ting!
Som den gang i 1904 da de skulle sette opp noen hytter, og fikk konfirmantene i Lødingen til å frakte materialer i bytte mot saft og vafler. Eller da tre av assistentene skulle plukke multer på en øy i nærheten, men mistet båten og måtte sove ute i regnet. Eller alt snakket som kom utav ”historien om den besværlige komfyren”, utførlig beskrevet i korrespondansen mellom messekomiteen og huseier Schøning – brevveksling Kyrre selvfølgelig har tatt vare på.
- Og hvis de ikke hadde noe annet å gjøre, gikk de ned og trente med nøkkelen. Det heter seg at man kunne kjenne om en telegrafist hadde vært i Lødingen. De hadde en egen takt på morsenøkkelen.
Etter hvert ble Lødingen et sted alle unge telegrafister burde ha vært innom. Det ga godt skussmål, i følge Kyrre.
- Det ser nokså staselig ut på de gamle bildene?
- Ja, det var nok litt fjongt her, tror Bjørnar.
- Var du ansatt i Telegrafværket var du proff. Da var du noe, nikker Kyrre.
- Ikke minst fordi du var ansatt i staten. Det fulgte trygghet med.
- Var det ikke litt snobberi knyttet til stedet også? Bjørnar ser spørrende på Kyrre.
- De hadde fine hageselskaper i parken her nede, hvor de spilte cricket?
- Jo, det var det nok, innrømmer Kyrre.
- Men den slags var over da vi kom hit. Jeg er uansett av arbeiderfamilie. Det der biter ikke på meg.

Datteren til telegrafinspektør Strømsted, som også er blitt pappfigur i museumsutstillingen, står ikke tilbake for faren når det gjelder barsk myndighet. Med fast blikk og oppbrettede armer minner den unge telegrafistinnen om likestillingsforkjempere i den engelske suffragette-bevegelsen. Kyrre bekrefter at joda, Telenor (Det Norske Telegrafvæsen) var en av de første kvinnearbeidsplassene:
- De første fire telegrafistene i Norge var embedsmenn som tok telegrafutdannelse, i 1854. Etter den tid kom det to kvinner, i slutten av 1850-åra. I Lødingen var det stort sett bare kvinner, sier Kyrre.
De første kvinnene som ble ansatt i Telenor (Den norske Statstelegraf) var søstrene Nielsine og Martine Breda fra Kristiansand. Det skjedde i 1858. Telenor var tidlig en viktig kvinnearbeidsplasser, men skal likevel ikke skryte for høyt av selskapets innovative likestillingspolitikk. I et brev til departementet skriver telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen: «De quindelige Telegrafister ville efter Forholdene være tilfredse med en mindre Aflønning end Mandspersoner»

Kyrre kom inn i selskapet ved en tilfeldighet. Som sønn av en fisker fra Bø ytterst i Vesterålen var det ingen selvfølge han skulle havne i Telenor, men i 1949 - 50 tok han ”den ordinære utdannelsen” i Kirkegata 9 i Oslo. Etter noen år med masteklatring i Finnmark, endte han i en administrativ stilling i Lødingen i 1963.
- Jeg stupte rett ut i en verre interessant eiendomssak, sier han ivrig. Festet tomt skulle tilbakeføres fra Telenor (Telegrafverket) til prestegården, en prosess som innebar komplisert kartlegging av eiendom og grenseoppganger.
- Vi var ikke ferdige med saken før utpå 1970-tallet, sier han.
- Og hver gang jeg lurte på noe, gikk jeg i bøkene. Jeg fant alltid mer enn jeg hadde lett etter.

Interessen for telehistorie var vekket. Etter hvert ble det Kyrre folk oppsøkte med spørsmål om alt fra telegrafstasjonen, til slekt og lokalsamfunn. Og det Kyrre ikke har i hodet, finner han i bøkene som står pent stablet på kontoret han fortsatt disponerer i loftsetasjen. Her er kasser på kasser med papirer, samlet gjennom et langt liv.

I 1936 ble det full stans av driften i Gammelstasjonen. Det er den klassiske historien om ny teknologi som gjør gamle arbeidsplasser overflødige. Vi begynner å bli vant til det nå. I Lødingen på 1930-tallet, var det katastrofe.
- Den nye teknikken innebar at man kunne sende telegrammer over lengre avstander. Du kunne sende fra Tromsø til Trondheim, fra Hammerfest til Trondheim, fra Svolvær til Trondheim. Det var ikke lenger behov for formidlingstrafikken her på stedet. Dermed trengte de heller ikke så mye folk, forteller Kyrre.
- Telegrafbestyrer Kjeldsø satt selv i formannskapet, og det er han som fører i pennen klagen mot Telegrafvesenet: At de kunne rive i stykker dette samfunnet. Folk hadde bygget seg hus, banklån var de skyldige. Hva skulle de leve av når jobben gikk dukken?

Men framtida lot seg ikke stanse. Ikke bare kunne man sende telegram over store avstander, folk sluttet snart helt å sende telegrammer. Telefonen overtok. Resterende virksomhet flyttet til Lødingen stasjon – og administrasjonsbygg, kalt Messa, og Gammelstasjonen ble bolighus for de ansatte – blant annet Kyrre og hans barnerike familie, og Bjørnar, som hadde en far i Televerket. Nye romløsninger og tapetserte gipsplater endret huset fra arbeidsplass til hjem, og sånn var det fram til begynnelsen av 90-åra. Da bestemte Telenor at stasjonen skulle renoveres, og tilbakeføres til sin opprinnelige stil.
- Det var da de fant disse nydelige listene, sier Kyrre, og hytter stokken mot noen brede, utskårede gulvlister.
- Og fikk fram det originale panelet. Klart det kostet penger, men om det ikke var blitt gjort den gangen, hadde det aldri blitt gjort.
Han kikker seg omkring i rommet. Det er fylt med klenodier fra en annen tid, og et fag som ikke lenger finnes. Kyrre vet at ting er forgjengelig, og at historie må fortelles for å holdes i live. Bare sånn kan vi lære av fortiden. Den gamle mannen tar stokken sin. Han har gjort sitt.