Smia før og nå

Rustikt er ordet, og autentisk. Lite er forandret her inne siden Telenor (Norges Telegrafvesen) overtok Gamle Drammens vei 25 i 1924. Området rundt er derimot helt annerledes, forteller Ivar-Magne Nydahl. Han jobbet på Stabekk fra 1966 til 1983, først som løpegutt på bilverkstedet, før han tok montørkurs i 1969. Han husker tilbake til den gang det var full aktivitet på industritomta:
- Televerket eide et voldsomt stort område, sier han.
- Helt fram til idrettsbanen. Der hvor det står et gamlehjem i dag var det den gang et enormt lager for skjøte- og fjernkabler. I tillegg hadde vi kontorer for administrasjon, bilverksted og to snekkerverksteder. På verkstedene lagde man blant annet montørkrakkene vi satt på da vi var ute i grøftene og skjøtte kabler. Og så var det noe vi kalte ”moffebua”. Inni et avlukke som var mørkt og grått av forurensing sto det folk og dreide blymoffer. De ble lagt rundt skjøtene, så det ikke trakk inn vann.
- Hva med smia? Hva husker du av den?
- Jeg husker egentlig mest at det var et kaldt og mørkt område, ler Ivar-Magne.
- Var du noe der?
- Klart jeg var innom og pratet litt med de som drev i smia, men som sagt var det veldig mørkt og kaldt der. Så det var ikke den plassen vi møttes på. Hele lokalet bar preg av at det var uisolerte vegger. At smeden hadde mye kalde dager, er jeg ikke i tvil om.

En av smedene husker han spesielt godt.
- Sigurd Flåta var en kjempeflink smed. Han hadde som oppdrag å smi redskaper, samt presse opp igjen slitte hakker og spader.
- Jobbet han året rundt?
- Delvis. Til tider var han også sjåfør. På Stabekk hadde vi store lastebiler som kjørte ut kabeltromler i forbindelse med for eksempel omlegginger.
På det meste jobbet det rundt 30-40 arbeidsfolk der, forteller Ivar-Magne Nydahl. Særlig vinterstid var det folksomt.
- Da kom det inn en del personer fra anlegg ute, som ble stoppet på grunn av kulda.

Bygningen som står igjen etter virksomheten inneholdt administrasjon og etter hvert også dusjer og trimrom, forteller Ivar-Magne. Et tilsvarende bygg, hvor det var smørehall, sveiseverksted og vaskehall er revet. Bare smia er vernet, som ”enestående i sitt slag”. Det skjedde i 1997. Da ble spørsmålet; hva skal skje med smia nå?

En måte å ta vare på kulturminner, er ved å bruke dem. For den nyutdannede metallkunstneren Therese Mathiesen var det et lykketreff at læreren hennes på KHIO (Kunsthøgskolen i Oslo) hadde hørt om stedet. Hun tok kontakt med Telemuseet.
- Jeg trengte et ildfast sted og et avtrekk, fordi jeg bruker åpen ild. Men hvem har en smie, liksom? Therese smiler, og ser seg rundt i det godt brukte arbeidsrommet.
- Og så datt dette her ned i fanget mitt. Jeg er utrolig takknemlig for muligheten, og for at Telenor tenker som de gjør.
På veggen mellom arbeidsbenken og essa henger en rad med rustne redskaper.
- Alt fungerer, men disse er så grove at jeg ikke har bruk for dem, sier Therese.
- Så de er mer eller mindre til pynt. Men ambolten – (hun klapper på en ambolt som er boltet fast midt i rommet)– den bruker jeg. En ambolt går aldri av moten.
Kunstneren åpner et skap under arbeidsbenken. Det er stappfullt med rustne metallstenger og annet gammelt smedutstyr. Therese har ikke flyttet på en ting siden hun overtok stedet sommeren 2015. Det vil si, noen få egne saker har hun gitt plass til. Midt i rommet står en sandkasse fylt med oljesand hvor hun formgir objektene sine, og et par innrammede barnetegninger ved vinduet vitner om at dette igjen er en levende arbeidsplass. Om enn litt kjølig. Ennå er det bare oktober, men det blåser en svak vind fra døra. Hvordan klarer hun å jobbe her når vinteren virkelig tar tak?
- Det gjør jeg ikke, svarer hun.
- Samme hvor mye ullundertøy jeg tar på meg er det for kaldt i desember og januar.

Uisolert og trekkfylt, og soten står bokstavelig talt til pipa. Likevel. Første gang Therese kom hit tenkte hun umiddelbart: ”Yes! Her kan jeg jobbe.”
- Erru gæern. Det er noe med alt som sitter i veggene her. Rommet har en egen atmosfære. Håndverket smedene hadde som næring har jeg tatt videre til noe annet, samtidig som jeg jobber med mye av det samme materialet, stål og metall.
- Føler du en forbindelse når du står her og jobber?
- Ikke nødvendigvis til Televerket, men jeg føler en forbindelse til arbeidstradisjonen, sier hun.

Ivar-Magne Nydahl bodde på anlegget den tiden han jobbet der. Helt inntil jernbanen, ved siden av bensinpumper og propanbeholdere, hadde Telenor (Telegrafverket) satt opp sju brakker med køyesenger.
- I firetiden om morgenen kom det toget som hadde åttekantet hjul og vekket oss, humrer Ivar-Magne.
- Det var mye trafikk inn og ut til Vestbanen på den tiden.
- Du ikke bare arbeidet, men bodde og levde på anlegget på Stabekk?
- Ja, det var et lite mannssamfunn. Vi var nesten som en familie. Før det ble bygd ut var det dessuten trangt om saligheten. På den tiden sluttet vi klokka 16. Da var det alltid en som gikk inn og satte på potetene. Klokka halv fem var det nykokte poteter. Så lagde vi middag og satt og pratet. Det var veldig hyggelig. Da vi hadde slappet av litt, og de gamle kara hadde sovet, møttes vi igjen. Det var ikke noe fjernsyn den gang, så vi spilte kort. Tiden gikk fort med det.