Hardt jern og mykporno

Pinup-kalenderen i verkstedet insisterer på at det er 1967, og klokka over arbeidsbenken har stoppet for lengst. På Miland montørbase er det som om tiden har stått stille. For tretti år siden var det her telemontørene i området fikk utdelt oppdrag, hentet utstyr og møttes til lunsj. I dag ligner basen et museum, hvor du kan oppleve rester av en mannfolkkultur – og et utdøende teknisk yrke.

  • Arbeidsbenk med verktøy og maskiner
    Verksted ved Miland montørstasjon Stein Domaas/Telemuseet

På et slitent trebord ligger en bunke lettkledde damer, vintage Cocktail-blader så sjarmerende uskyldige at de ligner mer på glansbilder enn det vi kaller porno i dag.
- Ja, det var en del av kulturen, smiler Helge Bakken, oppsynsmann og vaktmester på den nedlagte basen. På sytti – og åttitallet jobbet han her selv, nå er han bare innom 4-5 ganger i året for å sjekke ståa. Bortsett fra en vannlekkasje har den brunbeisede bygningen mellom Statskogs trær klart seg godt siden virksomheten ble lagt ned på 1980-tallet. Det meste er som det var. I skapet på kjøkkenet står krus og asjetter på geledd, ved siden av en forlatt pakke knusktørr Lipton te. Hadde det ikke vært for et tynt støvlag over det hele, ville du trodd at stedet fortsatt var i drift. Henslengte verktøy ser ut som om de venter på å bli plukket opp, og når som helst kan det komme en telemontør inn på verkstedet – virker det som …

  • Montørstasjoner, verksteder og lagre. Miland interiør
    1/2
    Lager for montørstasjonen Stein Domaas/Telemuseet
  • Montørstasjoner, verksteder og lagre. Miland
    2/2
    Verktøytavle Stein Domaas/Telemuseet

I hånda holder han en kaffekopp med Televerkets emblem på. Den setter han fra seg på arbeidsbenken, før han tusler bort til hylla som fyller den ene veggen i verkstedet. I den oppbevares alt fra små skruer til skjøtekrakker, walkie talkier og ferskenfarget, glatt toalettpapir. Montøren velger seg noen muttere som han putter i lomma. De kan komme godt med. På vei utav døra hekter han nøkkelen til bilen av en krok, og nikker til kollegaen som står bøyd over slipemaskinen.

Utenfor døra stopper han og ser seg rundt. På plassen framfor verkstedet er det fullt av kabelvogner, vinsjer, trillebårer, isolatorer og metallplanker – blant annet. Montøren finner ikke det han leter etter, og må en tur innom lageret. Der inne, mellom gamle ski og grøftmålere, løfter han opp en bunt verdifull kobbertråd. En av linjene på den fredede kursen mellom Notodden og Hjartdal har blitt kappet ned. Dagens oppdrag er å skjøte linja med ny tråd.

  • Montørstasjoner, verksteder og lagre. Miland eksteriør
    Miland montørstasjon Stein Domaas/Telemuseet

Sånn kan vi forestille oss en vanlig morgen for en av de cirka 10 telemontørene som hadde tilhold på Miland montørbase. Basen dekket området fra Tinn Austbygd til Møsvatn, og oppover mot Tessungdalen.
- Det kunne være nokså værhardt her. Telenor har en mast på Gaustatoppen, og det hendte vi måtte opp dit, sier Helge.
- Hvordan var arbeidsmiljøet her på huset? Stemningen?
- Den var god. Vi la til rette for at guttene skulle trives. Blant annet satte vi opp en bukk så de kunne mekke biler på fritida. Helge peker på den grønne plenen som omgir basen. Nesten dekket av viltvoksende vekster er det faktisk en nedgravd bilbukk. Der holdt de på, ungguttene som kom til Miland for å lære seg faget.
- De fikk opplæring her, og så var det å ta kurs etterpå. Telenor hadde egne skoler for telemontører, sier Helge.
Bak bilbukken er det stablet noen gamle stolper.
- Når de ligger sånn på bakken blir de bøyd, som bananer, sier Helge oppgitt. Han vil heller viser fram en av stolpene i det åpne overbygget nederst på tomta. Stolpen er spesiell, satt sammen av to skråkappede halvdeler.
- Noen ganger måtte stolpene skjøtes, forklarer Helge. Han peker på to hull tvers igjennom tømmeret:
- Her har hakkespettene forsynt seg også.

Det er ikke få ting som har samlet seg opp på tomta i årenes løp. Helge viser og forklarer: Et rustent bilhus, noen gamle vinsjer, en haug skillebord til grøftlegging av høyspentkabler, restene etter en sjøkabel som ligger i Tinnsjø, en skeiv utedo, et revelik han snublet over her forleden, og til slutt; enda flere isolatører.
- Det trengs en opprydning, sukker han.
- Skal stedet vernes, må vi jo ta vare på tingene.
- Synes du det er noe poeng i å verne Miland montørbase?
Helge nikker. Det er jo det. Tenk bare på alle som jobber i Telenor i dag!

  • Montørstasjoner, verksteder og lagre. Miland gårdsplass
    1/2
    Fra gårdsplassen Stein Domaas/Telemuseet
  • Montørstasjoner, verksteder og lagre. Miland eksteriør
    2/2
    Lagring av kabeltromler og stolpejern Terje Norli/Telemuseet

- Det er noe med å kjenne opprinnelsen til det du driver med. Nå for tiden er det mange som ikke en gang vet hva en telefon med nummerskive er for noe. Jeg har noen gamle morseapparater hjemme. Folk spør: ”Jøss, er det et filmapparat?”

Arnfinn Kveum er enig. Linjesjefen har kommet kjørende i en bil det står Sønnico på, og tar gjerne en prat om den gamle basen.
- Så lenge det er bestemt at stedet skal bevares, bør det være i orden så folk kan komme og se, mener han.
- Nå har vi Tinnsjø med ferjene, og Rjukan … Han kikker på Helge:
- Hva er det de kaller det igjen?
- Verdensarven.
- Nettopp. Miland er jo nesten som et slags museum, siden alt har stått helt stille her.
Arnfinn får en idé:
- De burde satt opp et par stolper og et strekk på tomta, så kan de koble linja på sentralen her. Få opp en rigg med morsetråd og to morseapparater, og la folk prøve.
Helge tror man ville kommet langt med en real opprydding, og noen malerstrøk kan føre basen tilbake til glanstiden på 1960 –og 70-tallet. På et tidspunkt ser de to erfarne telemontørene på hverandre, og smiler. Og så sier en av dem:
- Vi bør vel kanskje vernes vi og.