Sjelden perle i vannkanten

Følger du kysten sørover fra Bergen sentrum, vil du etter hvert legge merke til et uvanlig hus. Med utadvendte vinkler, åpen lasteluke og en stor lessekran i jern, er Dolviken sjøkabellager i Søreide konstruert for å laste enorme sjøkabler over på spesialbygde kabelskip.

  • Fana båthavn med Dolviken sjøkabellager i bakgrunnen
    1/1
    Utsikt mot Dolviken sjøkabellager utenfor Bergen, 2015 Laila Andersen/Telemuseet

Den rød og gule bygningen fra 1960 er det aller siste sjøkabelhuset i Norge som fortsatt er i drift, men nå går det ubønnhørlig mot slutten. Ny teknologi, som satellitt og mobilnett, er i ferd med å gjøre sjøkabler avleggs. Hva skal skje med betongbygget i Søreide da? Plassert på en av Bergens mest attraktive tomter er det nok av dem som ville revet, og bygd lettsolgte leiligheter. Det vil ikke Telenor Kulturarv. I 1997 ble Dolviken sjøkabellager satt på selskapets liste over verneobjekter, hvilket betyr at det litt slitne industribygget skal tas vare på. Og det er antikvar Ellen Hole glad for. I 2015 fikk hun i oppdrag av Telenor Kulturarv å vurdere objektets tilstand. Hun konkluderte med at sjøkabelhuset ikke bare har lokal betydning, men også nasjonal og global verneverdi.

  • Kabelkveiler og tromler utenfor sjøkabellageret
    1/2
    Ekteriør med kabelkveiler. Cato Normann/Telemuseet
  • Lager  med kabeltromler
    2/2
    Eksteriør med kabeltromler. Cato Normann/Telemuseet

Lokal betydning

”Både for strøket og for vår egen trivsels skyld var det maktpåliggende å bygge vakkert, forutsatt at det kunne gjøres uten vesentlig økning av byggeomkostningene. Et lager behøver jo ikke nødvendigvis være en firkantet grå kasse.”
Det skulle være vakkert, kunne man lese i bransjebladet Verk og Virke da Dolviken ble åpnet for drift i 1960. I følge antikvar Ellen Hole er bygget fremdeles ”arkitektonisk gjennomarbeidet”, ”enkelt og elegant” og med ”omsorg i detaljene”. Her er lite gjort i årenes løp. Interiør, maskiner og verktøy er så og si det samme som møtte arbeiderne da de stemplet inn første dag for 76 år siden: I den store hallen i første etasje oppbevares sjøkabler i enorme kveiler. Kablene kan trekkes opp i andre etasje gjennom en lasteluke, og over i båtene på kaia. Huset var med andre ord skreddersydd for oppgaven som skulle utføres her. Og nettopp fordi autentisiteten er så godt bevart, speiler Dolviken sjøkabellager en viktig, men lite omtalt historie; historien om norsk sjøkabeltjeneste.

  • Sjøkabellager Dolviken historisk 3
    1/3
    Kabelskip til kai utenfor Dolviken sjøkabellager, 1960-årene Ukjent/Telemuseet
  • Sjøkabellager Dolviken historisk 2
    2/3
    Kabelskip ved kai utenfor Dolviken sjøkabellager, 1960-tallet Ukjent/Telemuseet
  • Sjøkabellager Dolviken historisk 1
    3/3
    Kabelskipet Telekabel ved kai utenfor Dolviken sjøkabellager, 1960-årene Ukjent/Telemuseet

Både for strøket og for vår egen trivsels skyld var det maktpåliggende å bygge vakkert, forutsatt at det kunne gjøres uten vesentlig økning av byggeomkostningene. Et lager behøver jo ikke nødvendigvis være en firkantet grå kasse.

Nasjonal og global betydning

  • Kabelskip ved utenfor Dolviken sjøkabellager
    Dolviken sjøkabellager på 1970-tallet. Ukjent/Telemuseet

Allerede i 1850 ble verdens første sjøkabel lagt mellom England og Frankrike. Her i Norge fikk vi først en ”elvekabel”, i 1854. Den krysset Drammenselva, og var en del av telegraflinja mellom Kristiania og Drammen. I 1867 ble det åpnet sjøkabel mellom Hirtshals i Danmark og Arendal i Norge. For det kystrike landet vårt har sjøkabler vært en avgjørende del av telekommunikasjonens utvikling, og en uvurderlig måte for folk å komme i kontakt med hverandre. Plutselig kunne to fiskevær kommunisere – også gjennom høy sjø og ruskevær. Sånn har sjøkabler påvirket og forenklet nordmenns hverdag i over 160 år, og samtidig knyttet oss til undersjøisk nett som strekker seg over hele kloden.

De første kablene var laget av kobbertråd som var isolert med et stoff som heter guttaperka og armert med jernvaiere. Nokså likt moderne kabler, men i dag benyttes fiberoptiske kabler. For å rulle ut disse enorme kablene trengs spesialbygde kabelbåter. Allerede i 1858 leide Telenor (Telegrafvæsenet) inn seilskorten ”Alpha ”, som ble trukket av en liten hjulbåt kalt ”Bjørgvin”. Etter som behovet økte, satte Telenor i gang egen båtproduksjon. Det største skipet selskapet fikk bygget var ”Telekabel” med lengde på 175 fot, levert fra Glommen Mekaniske Verksted i 1958. Og det hadde fast havn i … ja, nettopp. Dolviken.

Videre bruk?

Hva vil skje med Dolviken sjøkabellager når den siste kabelbåten har lagt fra havn? Vern gjennom bruk, er viktig for Telenor kulturarv, og idet ligger ønsket om at spesielle industribygg ikke blir tomme skall når den tradisjonelle driften stanses. Derfor foreslår Hole i sin rapport at bygget for eksempel åpnes for kulturell aktivitet, og at det fantastiske området rundt lagerbygningen blir gjort tilgjengelig for publikum. Men, skriver hun; ”…en forutsetning er at fysiske spor av virksomheten tas vare på, og integreres i interiøret.” Lastekrana i taket, de enorme tromlene i første etasje og fabrikkvinduene er noen av elementene som må bli med videre når Dolviken sjøkabellager går over i sin neste fase. Sånn vil norsk sjøkabelhistorie prege atmosfæren, også i framtiden.

  • Fra lastehallen i Dolviken sjøkabellager
    1/5
    Interiør med vinsj Cato Normann/Telemuseet
  • Kabelkveiler med lageret i bakgrunnen
    2/5
    Lagring av kabler Cato Normann/Telemuseet
  • Kabelkveiler
    3/5
    Lasterom for kabler Cato Normann/Telemuseet
  • Sjøkabellager Dolviken kabelskjøter
    4/5
    Kabelskjøter Cato Normann/Telemuseet
  • Sjøkabellager Dolviken interiør 4
    5/5
    Kabelvinsj Cato Normann/Telemuseet