Vi lot oss ikke knekke

- Alt foregikk i ærbødig taushet, uten at det ble lagt noe i det. Det bare ble sånn. Det går ikke an å forklare, forteller Evald Lindgård. Han var bare 17 år gammel da han var med og reiste stolpene i Finnmark. Det forteller han om i filmen ”Et liv i Televerket”.
- De manglet vel sannsynligvis folk i den ene avdelingen, for far ringte hjem og sa at han hadde fått meg i arbeid.
Unggutten mønstret på en av båtene som gikk fra Tromsø til Hammerfest i 1945. Den var fullastet av stolper, linjestreng og annet utstyr. Evald glemmer aldri synet som møtte dem lengre nord:
- Hele Vest-Finnmark var rasert. Det var ingenting igjen, absolutt ingenting. Det så uvirkelig ut, du klarte liksom ikke feste deg ved noe. En ørkenopplevelse i forhold til det man kommer ifra.

Ingen landsdel i Norge fikk merke krigen hardere enn Finnmark. Boliger ble brent, fiskeskøyter gjort ubrukelige, broer og kraftverk ødelagt. Og for å hindre kommunikasjon, ble telelinjene kuttet og stolpene brukket rett av. Rykter skal ha det til at tyskerne brukte sprengstoff for å knekke stolpene, men Evald mener bestemt at de var skutt i stykker.
- Når vi gikk frem kunne vi se i terrenget om det var en lang eller liten tysker som hadde utført jobben. Var det en lang mann, var stubben høy. Var det en liten mann var den kortere. Det ble mye sånn der ”han var 170, han var 180”, humrer han.

For å få opp telenettet så raskt som mulig, måtte telegrafarbeiderne bruke det lille materialet de hadde tilgjengelig. Dermed ble rota av den ødelagte stolpen feste for en ny topp.
- Den gamle stubben betydde alt, forteller Evald.
- Uten den hadde vi aldri fått linjer frem. Vi tok den gamle stubben og tjora stolpen fast, og så brukte vi den gamle remmen som lå på marka, med kiler omkring. Kiler var alt fra steiner til tre, forklarer han.
Metoden blir beskrevet som ”surreskjøting” i Tekniske Meddelelser i 1948: ”Stubben ga en overlapping på 70-80 centimeter, og topp og stubbe ble surret sammen. Til surringen ble det benyttet 5,3 eller 4,0 med mer jerntråd av den gamle tråden som lå på bakken. Mellom surringen og stolpen ble det kilet ned trekiler og i enkelte tilfeller over høyfjellet ble det benyttet steinkiler.”

Arbeidet ble utført med rå muskelkraft, for veiene i Finnmark var dårlige og de mangle transportmidler.
Trass i det provisoriske utstyret ble det reist drøyt 10.000 fungerende stolper i løpet av noen måneder. Hvordan var det mulig? I filmen om Evald Lindgård trekker han fram det gode samarbeidet.
- Det var ingen som snudde seg unna fra å stole på den andre når vi skulle bære stolpene. Det var en innebygd disiplin i alle sammen, ført fra mann til mann, og avdeling til avdeling lenge, lenge før min tid, sier han.
10. desember 1945 var Evalds avdeling ferdige, og sytti år senere ble stolpene i Mattisdalen vernet. Der står de i dag, som symbol på menneskets evne til å reise seg igjen.
- Det har gitt meg veldig mye å oppleve hva et menneske kan utføre, sier Evald Lindgård.
- Hva en nasjon kan utføre.

Ved utgangen av 1945 var i alt 113 stasjoner i drift, og de fleste steder i Finnmark hadde samband med hverandre, og riksnettet. Det står mange skjøtede stolper igjen etter gjenreisningsinnsatsen Evald Lindgård var med på. Strekningen Telenor har valgt å verne går fra Glupen / Glupesskaret til vannet Slubboskáiddejávr, og består av 15 stolper. De er en del av en linjekurs som var hovedsamband sørfra, via Alta og videre til Vest – og Øst-Finnmark. Telenor har valgt å ikke trekke tråd mellom de vernede stolpene, fordi den ligger utilgjengelig til. Det forenkler vedlikehold og bedrer sikkerheten for mennesker og dyr.