Bak ryggen til Vår Herre

Forestill deg at du er teletekniker i Hammerfest på slutten av 1970-tallet. Forestill deg at du blir kalt ut på oppdrag. Automatkiosken du skal reparerer ligger 10,5 mil unna, i et lite fiskevær, og den eneste måten å komme seg ut dit er med båt. Forestill deg så at jobben tar lenger tid enn du trodde, eller at stormen blåste opp, så siste lokalbåt blir kansellert. Du må overnatte.

Sånn kunne en arbeidsdag være for Rolf Mathisen, Telenor-veteran og en av automatteknikerne i Nord-Norge på den tiden.
- I gamle dager var vi kanskje 20 automatteknikere rundt omkring i Finnmark, forteller han.
- Vi var i Kirkenes, Vardø, Vadsø, Mehamn, Lakselv, Hammerfest og Alta. I byene jobbet teknikere som normalt, men i tillegg hadde vi jo alle plassene mellom byene. Du skal huske at Finnmark er like stort som Danmark i utstrekning, og i bygder og fiskevær var det satt opp automatsentraler. Den gang var veinettet dårlig. Vi var også plaget med en del uvær her i nord. Da teknikerne ble utkommandert til forskjellige plasser måtte vi ofte kjøre 10-15 mil med bil, før det var å ta lokalbåt og ferger. Jobben på sentralen tok gjerne lang tid, og hvis vi ikke rakk siste båten tilbake den dagen, måtte vi overnatte. Spørsmålet var bare hvor?
Rolf husker med gru en automatsentral i Kårhamn utenfor Hammerfest, hvor han var på jobb flere ganger:
- Sentralen sto i fjerde etasje i et stort fiskebruk. Trehuset var kaldt og dårlig, og oppe på loftet var det skråtak og bare ett vindu. Det sto en skinnsofa der, med en madrass hvor man kunne sove. Under skinnsofaen var batteriene til sentralen. Hvis det begynner å utvikle seg feil gass inni hovedbatteriene, blir det knallgass. Så du lå og sov oppå en bombe. Hadde det smelt, ville jeg vært død for 30 år siden.
Sånn kunne de ikke ha det. Heldigvis besto teleteknikernes fagforeningen i Vest-Finnmark av det Rolf Mathisen kaller ”veldig dyktige gutter”. Etter iherdig fagforeningsarbeid ga Telenor (Televerket) klarsignal til å få bygget automatkiosker tilpasset de spesielle arbeidsforholdene.
- I tillegg til rommet med teknisk utstyr (automatsentral og transmisjon / radiomottak) fikk vi et oppholdsrom med spiseplass og to køyesenger, og kjemisk klosett så man kunne gå på do.

Det skjedde ikke over natta, sier Mathisen, men Telenor (Televerket) satte etter hvert opp 6 overnattingskiosker rundt omkring i Vest-Finnmark. Ordningen fungerte så godt at kiosktypen snart spredte seg til Øst-Finnmark. Men i Telenors verneplan fra 1997 er det Litlefjord automatkiosk som representerer den nordnorske losji-varianten:
- Litlefjord er jo også litt spesiell, sier Mathisen.
- Hvordan da?
- I den er det det tre generasjoner med teknisk utstyr.
Litlefjordkiosken ble bygget som sentral for noe som het FS-20. Det betydde at man kunne montere 20 abonnenter herifra. Men livet går videre i Televerket, teknikken forandret seg, og neste generasjon automatsentral var for stor for kiosken. Det var så lavt under taket. Siden Litlefjordsentralen sto i en skrå bakke kunne den lett utvides. Det skjedde i 1976. Rommet ble bygget ut og taket hevet for å få plass til ARK511 , som var en mer moderne sentral. Den gamle sentralen ble tatt ned, og ARK511 var i drift en stund, til det atter en gang kom en ny sentral, en digital type. En digital sentral er jo ikke større enn at man kan sette den i en liten koffert i et hjørne, sier han.
- Så i akkurat denne automatsentralen står det faktisk tre generasjoner med sentralutstyr.

- Har du jobbet i Litlefjord automatkiosk selv?
- Ja da. Jeg har overnattet der.
- Hvordan var det?
- Vi bodde jo så bra, sier Rolf, med smil i stemmen.
- I starten fantes det ikke vei til automatkiosken. Du kom med lokalbåt, og du måtte reise derifra med lokalbåt. Da måtte du ha med mat i ryggsekken, og en ekstra brødstump, i tilfelle det ble uvær og båten ikke kunne legge til. Men kiosken var så godt isolert at det var akkurat som å komme på en hytte. Så fint var det. Jeg kunne reise fra Hammerfest i sno og regn, og når jeg kom inn på hytta var det lunt og varmt. Der kunne jeg sitte og se på livet på sjøen, eller i fiskeværet.
Rolf nikker, det var en kjempeflott jobb. Teknikerne i Telenor (Televerket) stortrivdes. Men verden går videre, og ting forandrer seg, både i Telenor og for små fiskevær i Finnmark.
- Bakgrunnen for å plassere en automatkiosk i Litlefjord var at det var en fin liten bygd mellom Hammerfest til Havøysund. Den gang kunne man ikke kjøre noe særlig lenger enn til Litlefjord. Da det ble åpnet vei til Havøysund, fikk det store konsekvenser, forteller Rolf.
- I stedet for å handle på fiskeplassen i Litlefjord hoppet folk i bilene sine og kjørte til større steder. Det gikk dårligere og dårligere med samvirkelaget. Butikken gikk konkurs og det gjorde fiskehandleren også. Han var en mann som drev veldig godt, jeg kan huske at det alltid var så koselig hos ham. I dag er alt ramlet fra hverandre. Kaia hvor fiskebåten la til er råtnet vekk. Igjen står bare en dynge med råtne kai-stumper.
- Det er trist med sånne lokalsamfunn som forsvinner?
- Ja, men det skjer i hele Norge, sier han
- Men kiosken står. Masta på yttersiden er der fortsatt, og det tekniske utstyret er fremdeles i bruk for Telenor.

Det er ikke mer enn ett år siden Rolf var innom automatsentralen i Litlefjord, på befaring for Telenor Kulturarv. Pensjonisten har vært ansvarlig for Telemuseets Finnmark-avdeling siden museet ble startet, og kjenner hver mast og hver linje i hjemfylket sitt. Han ler litt:
- Jeg begynte i Televerket i 1953. Etter ett år i Asker tenkte jeg for meg selv: ”Ti ville hester kan ikke holdt meg i Oslo.” Jeg ville hjem.
I disse dager har 82-åringen fått beskjed om at museumsdriften skal avvikles. Så hva skal han gjøre framover?
- Jeg har kommet så langt i livet at jeg med god samvittighet kan si at nå slakker jeg farta, smiler Rolf Mathisen.
- Nå skal jeg være mer på hytta.