Signalbygg i Kongensgate 21

Vi befinner oss i Oslos eldste strøk, den delen av byen som kong Christian IV grunnla etter bybrannen i 1624. Her ligger gatene som et stramt rutemønster, ulikt resten av hovedstadens mer løsslupne veinett. Lenge var dette bysentrum, selve Christiania, men etter som byen vokste forflyttet sentrum seg, og Kvadraturen ble overtatt av forretningsliv, viktige etatsbygg og kulturinstitusjoner.

Men det var ikke barebare å få bygget nytt telegrafbygg i hovedstaden. Prosessen fram til ferdigstillelse involverte både Storting og statsråder, og på et tidspunkt ble det til og med hvisket om regjeringskrise. Alt fordi telegrafdirektør Rasmussen kjøpte tomten uten å innhente nødvendig tillatelse fra Stortinget først. Dette skjedde allerede i 1899, og pressen gikk hardt ut mot både telegrafdirektøren og statsråd Nysom, som skal ha gitt Rasmussen muntlig tillatelse til å sikre seg tomta. ”En farlig mann” skrev avisa Farmand om Telenors (Den norske Rikstelegrafs) sjef, mens opposisjonen i Stortinget hamret løs på minister Nysom i to dager til ende. Til slutt ble tomtekjøpet likevel godkjent av et flertall av de folkevalgte, 26. mars 1900. Da var både Televerket og departementet så skremt av alt oppstusset at utbygging ble utsatt. Først 19 år etter direktør Rasmussens død i 1905, var planene hans om nytt telegrafbygg i Kvadraturen en realitet.

Omtrent midt i denne firkanten, i krysset mellom Prinsens gate og Kongens gate, ruver en koloss: 22.000 m² dekket med tung, grå granitt. Vinduene i første etasje henger høyt oppe på veggen, beskyttet av sort sprinkeljern, og bare et nøkternt lys-skilt røper hva slags bygg vi står ovenfor: ”TELEGRAF TELEFON”. Dette var Telenors hovedsete, og fram til midten av 1990-tallet landets viktigste telesentral. Det var her det skjedde. Hit kom meldinger om krig og fred, og herifra opprettet Norge kontakt med det store utlandet. For ikke å snakke om alle de små, private samtalene, hundrevis av sentralborddamer jobbet tett i tett med å sette folk i forbindelse med hverandre, fra manuelt styrte sentralbord. Hele 19 avdelinger fra Oslo-distriktet var blitt samlet under samme tak da Telegrafbygningen åpnet i januar 1924.

Kanskje er det litt urettferdig at det ferdige bygget har gått ned i historien som ”et smukt monument over Telegrafdirektør Heftyes initiativ”, men Thomas Heftye var mannen som satte byggeplanene ut i live. På grunn av trafikkøkning siden Rasmussens tid kjøpte Telenor (Norges telegrafvæsen), med Heftye i spissen, hele kvartalet Kongens gate, Prinsens gate, nedre Slottsgate og Tollbugata. Heretter skulle det bli kjent som ”Telekvartalet”. Denne gangen var pressen mer positiv: ”Som bekjendt arbeider telegraf – og telefonvæsenet under fortvilede forhold, saa det gjælder at gjøre saavidt mulig fortgang med den nye bygningen” skrev Aftenposten da (06.05.1916). I 1917 begynte rivningen av omkringliggende bygninger, og i 1922 kunne deler av den nyreiste bygget tas i bruk.

Bak bygget, som i følge byantikvar Janne Wilberg er holdt i en slags nordisk nybarokk stil, sto to fremadstormende unge arkitekter, Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Arkitektparet skulle sette preg på Oslo. Mens telegrafbygningen reiste seg i Kvadraturen, var Arneberg og Poulsson i full gang med å utforme det nye Rådhuset og omkringliggende områder. I likhet med Rådhuset kjennetegnes kjempen i Kongens gate 21 av detaljrikdom og kvalitet i materialvalg. I trappegangen henger det som en gang var Norges største lysekrone, og fondveggen i ekspedisjonshallen er dekorert med fresker av kunstmaler Alf Rolfsen. Fasaden er kledd i norsk granitt, mens det innvendig er brukt norsk marmor og betong på gulvflatene. Bygget er så å si tre-fritt, av sikkerhetshensyn. Det er også grunnen til de høyt hengende, fengselsaktige vinduene. Ved et eventuelt angrep fra fiendtlige makter var det ingen tvil om hvor de ville slå til først; nervesenteret for all kommunikasjon i landet. 

Over én million kabler lå igjen da driften i telegrafbygningen stanset på 1990-tallet. Tiden for manuell oppkobling av riks – og utenlandstelefoner var for lengst forbi, og Telenor startet neste kapittel i selskapets historie fra nye lokaler på Fornebu utenfor Oslo i 2002. Telegrafbygningen ble i november 2016 solgt til Malling & Co og Vedal.