Et smykke langs E134

At det kan være noe spesielt med telefonstolper kan for noen være vanskelig å forestille seg – fram til man har kjørt Bamlesletta i Notodden. Høyreiste og vakre rager de historiske tømmerstolpene i kulturlandskapet, og danner et majestetisk geledd mellom veien og åkerlandet. Dette er det siste strekket etter rikstelefonlinja mellom Kristiania og Bergen, og den eldste bevarte linjekursen i Norge. Og det er øverste del av stolpene som gjør det vanskelig å holde stø kurs i 80 kilometer i timen. Med dagens øyne tar tidlig teleteknologi form som gigantiske smykker: Fire tverrbjelker i jern, hver påmontert fire små hvite porselenshatter, danner til sammen en kronelignende konstruksjon. Og mellom de 120 fredede stolpene, fra krone til krone, er det trukket 17 tråder. 17 svaiende kommunikasjonstråder som en gang bandt Norge sammen.

Det er de hvite isolatorene som gir linjekursen det karakteristiske, nesten majestetiske utseende. Så går også de øverste toppene isolatorene ble festet på under kallenavnet ”Keiser Wilhelms hatt”, oppkalt etter den tyske keiserens spisse militærhjelm. Kjent for sine mange rare hodeplagg var keiseren en original blant adelsmenn, og han satte solide spor etter seg i norsk sambandshistorien. Blant annet donerte han Telefunken-senderen som gjorde det mulig å opprette trådløs forbindelse mellom Røst og Sørvågen i Lofoten i 1906.
- Keiser Wilhelm elsket Lofoten og Norge, forteller Laila Andersen, fagansvarlig for Telenor Kulturarv.
- Han var på mange besøk i Norge med skipet sitt.

I montørbasen på Miland i Telemark har de kassevis med de gammeldagse porselensisolatorene på lager, men det er likevel utfordringer knyttet til vedlikehold av linjen i tiden framover. Riksantikvarens fredningsvedtak fra 1996 innebærer at linjekursen skal holdes i god stand og at så mye som mulig beholdes originalt, men et slikt arbeid krever spesialkompetanse som svært få har i dag. Telenor Kulturarv jobber med å sørge for at den gamle arbeidsteknikken med strekking og skjøting av blanktråd vil fortsette.

La oss ta et skritt til side, vekk fra den fredede linjekursen og traseen den følger langsmed vei, gjennom skog og over dyrket mark i Telemark. La oss se hva den gamle linja representerer. På slutten av 1800-tallet ble det satt i gang landsomfattende bygging av langlinjenett for telefoni i Norge. I 1870 var så å si hele riket samlet. Stiplede telefonlinjer krysset norgeskartet. Ned i dalsøkk, over fjorder og høye fjell var det reist stolper og trukket tung jerntråd. Innsatsen ”graffarne”, eller ”telerallarene” la ned, var av avgjørende betydning for nasjonens videre framgang. Om Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, var det telerallarene som fikk oss til å prate sammen.

Telegrafen var spesielt viktig for Norge fordi landet er så langt og ufremkommelig. Melding som tidligere brukte dager, uker og måneder, kunne nå overbringes på få sekunder. Det var en revolusjon, særlig for presse og næringsliv. Veksten i fiskerinæringen er et eksempel på hvordan telegrafen trygget næringer i utkantområdet, og fremmet velstandsutviklingen .Den industrielle revolusjonen var nært knyttet utbyggingen av telegrafnettet. Som ellers i Europa skjedde det store endringer i Norge på denne tiden, både velstanden og befolkningen økte. Stadig større deler av samfunnet ble industrialisert, og takket være telegrafen kunne bestillinger og behov varsles mye raskere enn med posten. I 1865 ble nesten en tredjedel av det som ble produsert i Norge eksportert til utlandet.

Stolpene i Telemark er med andre ord ikke bare et karakteristisk smykke i kulturlandskapet, eller noe å glane på mens du fyker forbi på E134. Det er milepæler i den teletekniske utvikling, og symbolske bærere av samtalene og kommunikasjonen som førte Norge framover.