Fra bilradiotelefon til smarttelefon

I dag er dette en fremmed problemstilling. Hverken ungdom eller voksne trenger å avtale lang tid i forveien. For vi har jo alle en mobiltelefon. Og ungdommens måte å gjøre det på er ofte å avtale sånn noenlunde, før en snap dirigerer vennene til stedet hvor noe skjer. Mobiltelefonen åpner for så mange valg- og bruksmuligheter. Du kan snakke i den, sende meldinger, lese aviser, høre musikk, bestille tjenester, løse kontoroppgaver og sågar ha et sosialt liv. Alt dette og mer til kan du gjøre med en dings som du har med deg dagen og natten lang, nesten som en fysisk forlengelse av kroppen. Smarttelefonen både administrerer og lever ditt liv, kan det føles som.

Teknologien er i seg selv verdinøytral. Det er bruken som bestemmer effekten på omgivelsene. Den personlige, økonomiske og samfunnsmessige nytten av mobiltelefonen er ubestridelig. Men det er også de mer problematiske sidene. Mobbing forsterkes gjennom mobiltelefonens effektive distribusjon av budskap. Det er kanskje den største utfordringen ved unges bruk av dette kommunikasjonsverktøyet, noe Bruk Hue-kampanjen mot nettmobbing er uttrykk for. Strålefare er et annet tema som stadig vekk diskuteres, selv om offentlige myndigheter beroliger så godt de kan.

Så det er all mulig grunn til å snakke om en livskraftig femtiåring. En femtiåring som har utviklet seg i takt med teknologiens muligheter og har evnet å svare på kundenes og samfunnets behov. Mobiltelefonens historie er nemlig en beretning om nyskaping og driftighet som har endret samfunnet og hvordan vi mennesker samhandler. Den gamle televisjonen om at alle skal kunne nå hvem som helst, hvor som helst og når som helst, er i dag en realitet.

Noen av oss husker tiden før mobiltelefonen ble allemannseie. Selv om den første offentlige mobiltelefontjenesten så dagens lys 1. desember 1966, fikk den ikke noen allmenn utbredelse før på nittitallet. Så valget sto ofte mellom telefonkiosken eller brevet for å kommunisere. De færreste ungdommer hadde tilgang på fasttelefon.

Da denne skribent traff en søt oslojente på interrail i Venezia i 1972, avtalte vi å treffes ved Nationaltheateret på en bestemt dag og klokkeslett en måned fram i tid, etter at vi begge var tilbake i hjemlandet. Som fersk student og østfolding møtte jeg selvfølgelig opp utenfor inngangen til teateret, mens hun sto og blomstret ved nedgangen til T-banen, som jo var det helt naturlige møtestedet for oslofolk. Hvor fantastisk hadde det ikke da vært å kunne ty til mobiltelefonen for å oppklare en så kjedelig misforståelse? Nå skal det sies at man greide å treffes selv før mobiltelefonens tid; med telefonkatalogen til hjelp ble jeg loset til foreldrenes fasttelefon og stevnemøte med ny giv.

På et tidspunkt i mobiltelefoniens utvikling, virket det imidlertid som om det største problemet var mobilbrukere som høyt og tydelig brettet ut sitt privatliv for medpassasjerer på T-banen. Som den observante leser sikkert også har registrert, forsvant dette fenomenet nærmest av seg selv da talekommunikasjon etter hvert måtte vike for sms, chat og Facebook. For mange er det mer bekvemt å kommunisere gjennom tegn enn tale. Men den utstrakte bruken av sosiale medier kan oppleves som et press om alltid å være pålogget. Det kan være såpass stressende at løsningen er å skru av telefonen. Å være helt avlogget, kan bli det nye statussymbolet.

Selv om status fortsatt uttrykkes gjennom hvilken mobiltelefon du har, var symbolverdien enda sterkere før. Eller rettere sagt, det var om du hadde mobiltelefon som var avgjørende. I en tid (1979) hvor 100 000 personer sto på venteliste for å få installert fasttelefon, var mobiltelefonen nærmest for luksus å regne. Det var et nyttig redskap for spesielle yrkesgrupper, som helsevesen, politi og transport. Nødvendig radioutstyr med tilbehør midt på syttitallet kostet mellom 8000 og 12.000 kroner. Under jappetiden noe senere måtte du ut med rundt 7000 kroner for en NMT-telefon. Det var en god månedslønn, det.

Forskjellen mellom dagens smarttelefoner og de første telefonene på systemene OLT (Offentlig landmobil tjeneste) og NMT (Nordisk mobiltelefontjeneste) er enorme, både fysisk og funksjonelt. Den første abonnenten på NMT-systemet ved åpningen i 1981, distriktslege Harald Lystad i Hemsedal, hadde et apparat som kostet hele 32.000 kroner og som med batteri veide 17 kilo. Telefonen ble derfor levert med en ryggsekk med bæremeis.

Men det som likevel er fellestrekket mellom dagens mobiltelefon og de tidlige utgavene, er mobiliteten. Stor og klumpete, eller liten og multifunksjonell; den tilfredsstiller behovet for å kunne kommunisere med omverdenen mens du er på farta og fra nesten hvor som helst, avhengig av dekning. En dekning som i dag er nærmest total, men som i starten hadde mange hvite felt. Utbygging og dekning for de ulike systemene står helt sentralt i fortellingen om mobiltelefonens gjennomslagskraft. Ved starten i 1966 hadde Telegrafverket fem basisstasjoner, riktignok langtrekkende, mens Telenor i dag dekker hele Norges land med om lag 10.000 basestasjoner.

Mobiltelefonen er uløselig knyttet til fremveksten av bilismen og transport. Så det er ikke tilfeldig at tjenesten så dagens lys på sekstitallet, ei eller at den ble kalt en offentlig «bilradiotelefontjeneste». En telefon via radio montert i bil, for å si det mer beskrivende. Men både «Verket» og andre skjønte fort at navnet ikke kunne stå seg; etter hvert fikk jo mange biler montert radioapparater, som fortsatt er det som kalles bilradio, enten det er FM eller DAB+. Under jobbingen med en salgsbrosjyre greide kreative sjeler i Telegrafverket å komme med columbiegget: Det var selvfølgelig en mobiltelefon! Navnet fanget opp at den brukes hvor som helst og samtidig avgrenses den fra andre teletjenester.

Mobiltelefon var en nyskapning i det norske språket, og betegnelsen fikk også en viss internasjonal utbredelse gjennom det senere nordiske samarbeidet om mobiltelefoni og utviklingen av NMT. Samarbeid og standardisering er nemlig et nøkkelbegrep i telekommunikasjon. For å kunne knytte mennesker sammen, må telenettet baseres på felles standarder. Utstyret i hver ende må kunne snakke sammen. OLT var et rent nasjonalt mobilsystem, som gjorde at det i utgangspunktet ikke var mulig å kommunisere med mobilabonnenter i andre land. I USA var det endog slik at byer, områder og operatører hadde ulike standarder.

Den teknologiske arven OLT bygde på, var utviklingen av radiosamband under krigen. I årene etter ble det både i Norge og andre land opprettet flere lukkede nett. Det nye og revolusjonerende med OLT var at det skulle bli en tjeneste for alle. Det var en ikke helt opplagt tanke i Telegrafverket, og entusiasten John Ragnar Veastad og hans medarbeidere opplevde da også en del motstand før Telegrafstyret endelig ga klarsignal for å opprette tjenesten. På bakgrunn av sin lederrolle og engasjement er Veastad regnet som den norske mobiltelefonens far.

OLT var et manuelt og analogt system. Det innebar at samtalene måtte settes opp via en egen mobilsentral, hvor ekspedientene ble kalt opp fra en abonnent og deretter koplet til ønsket telefonnummer. Det var tungvint og litt «walkie talkie-aktig», men det forhindret ikke at tjenesten etter hvert ble populær med en sterk trafikkvekst utover i syttiårene. En viktig fødselshjelper for tjenesten ble faktisk ulykkespåsken 1967, da 16 personer omkom. Det åpnet øynene for at mobiltelefonen kunne være et viktig redskap for å øke sikkerheten i samfunnet.

Kombinasjonen av manuell håndtering og sterk trafikkvekst kunne ikke holde i lengden. Automatiseringen av fastnettet gjorde dessuten at manuell mobiltelefoni ble sett på som avlegs. Dermed var det duket for NMT, som ble satt i drift i 1981. To forhold gjorde NMT til et kvantesprang i utviklingen. Systemet var automatisk; nå kunne du bare løfte av røret og slå nummeret, så gjorde avanserte datasentraler resten av jobben. Kø og ventetider på samtale var en saga blott.

Det andre epokegjørende ved NMT var at systemet var utviklet av de nordiske televerkene i fellesskap, med felles tekniske standarder for mobilsentraler, basisstasjoner og mobiltelefoner. Fra å operere med hver sine nasjonale mobilsystemer, kunne mobilabonnenter i Finland, Norge, Sverige og Danmark nå kommunisere direkte med hverandre. Den nordiske modellen vakte oppsikt. Verken de store europeiske landene eller USA hadde mobilsystemer som gjorde «roaming» over landegrensene mulig. NMT var kanskje det mest avanserte mobilsystemet på den tiden. Norge lå også på verdenstoppen i antall mobiltelefoner i forhold til folketallet. NMT og den nordiske modellen, som også innebar et tett samarbeid med industrien, pekte vei fram mot det europeiske systemet GSM - og et globalt gjennombrudd for mobiltelefonen.

Telekommunikasjon krever langsiktighet. Allerede før NMT ble satt i drift, var de nordiske televerkene i gang med å planlegge arvtakeren til NMT. Omtrent samtidig startet den europeiske post- og telekommunikasjonsorganisasjonen (CEPT) en arbeidsgruppe, som fikk i oppdrag å utvikle et felles europeisk, digitalt system for mobiltelefon. De nordiske televerkene og norske forskere spilte en sentral rolle i dette arbeidet. Faktisk så avgjørende at det var Torleif Masengs og Odd Trandems løsninger som ble lagt til grunn for den videre utviklingen av GSM-systemet, som ble satt i drift i Norge i 1993.

Men da var ikke Televerket alene om markedet lenger. Liberalismen hadde gjort sitt inntog i norsk telepolitikk, og NetCom skulle vise seg som en utfordrende konkurrent. Oppløsningen av monopolet skapte en dynamikk og en kamp om kundene, som bidro til lavere priser og en sterk vekst i mobilmarkedet. Nå var tiden kommet for mobiltelefonen som allemannseie, mens den tidligere var mye rettet inn mot forretningsverdenen. Kampanjer som «mobiltelefon til en krone» illustrerer at distribusjon og salg av håndsett var nøkkelen til mest mulig trafikk i nettene; det er der verdiskapningen for operatørene skjer.

Med GSM tok mobiltelefonen steget inn i den digitale tidsalderen, med alle de muligheter for tjenesteutvikling det åpnet for. Alle senere systemer, som 3G, 4G og etter hvert 5G er alle tuftet på den digitale versjonen av mobiltelefoni fra 1993, kalt 2G for andre generasjon mobiltelefoni. NMT var den første, mens OLT på mange måter får tildelt rollen som preludium.

2G-teknologien var utviklet for tale og SMS, men også for overføring av data. Men det var først med GPRS at det ble noe fart på dataoverføringene. Den viktige koplingen mellom mobilen og Internett, WAP, ga tilgang til informasjon og tjenester på internett, som rutetider, nyheter, aksjekurser og banktjenester. Langt høyere datahastigheter kom med UMTS, også kalt 3G, i 2001. Tale og data smeltet da sammen med et rikt medieinnhold på internett. Men fortsatt var tale en linjesvitsjet tjeneste, som innebar at det ble etablert en direkte forbindelse i nettet mellom de som snakket sammen. Først med 4G, som ble introdusert i 2010, ble også tale en pakkesvitsjet tjeneste, på lik linje med overføring av data for øvrig. Og 4G vil snart ta over helt for taletjenesten 2G.

4G kjennetegnes først og fremst ved høy overføringskapasitet, som passer som hånd i hanske til smarttelefonens allsidige og ofte verdiøkende funksjoner. Enn så lenge er det ikke etablert en egen standard for 5G, men den vil i det vesentligste bygge på nyere versjoner av 4G. Og det er også klart at overføringskapasiteten vil øke ytterligere og legge til rette for et utall av tjenester for enormt mange brukere, slik som kommunikasjon mellom «maskiner»; Internet of Things. Når 5G introduseres i stor skala rundt 2020, vil det ventelig oppleves som å tre inn i en ny tidsalder.

Men er det noe utviklingen har vist oss, er det at den ikke stopper opp. Da mobiltelefonien så dagens lys i 1966, var den analog og manuell. Så fulgte en periode med analoge, men helautomatiske tjenester. Deretter ble alt digitalt med stadig større overføringskapasitet, og også tale som datapakker. Det neste spranget vil være overgang fra hardware til software i nettverkene. Og hele veien har nye og avanserte tjenester kommet forbrukerne, næringslivet og samfunnet til gode.

Det var som nevnt noe diskusjon og uenighet i Telegrafverket om OLT og mobiltelefonen som konsept. Mobiltelefonens far, John Ragnar Veaseth mente at «det publikum vil ha, er en telefon i lommen» - og da helst ikke større enn en sigarettpakke. Den markante forskningsdirektøren Nic. Knutzon hadde ingen tro på mobilitelefonen; han så heller for seg at en personlig datamaskin ville være fremtiden. Med smarttelefonens introduksjon i 2007 fikk de i grunnen rett begge to. For den er jo nettopp en sammensmeltning av mobiltelefon og datamaskin.