Det seilende Norges hjemmestasjon

I 1960 åpnet verdens mest avanserte kortbølgeradiostasjon på Skjæveland i Sandnes. Da overtok Rogaland radio som nasjonal kortbølgestasjon etter Bergen radio. På det meste ble det ekspedert mer enn halv millioner telegrammer herifra årlig. Telenor-veteran Egil Reimers husker arbeidsmiljøet på mottakerstasjonen som særlig godt.

Senderstasjonen til Rogaland radio er et 600 kvadratmeter stort bygg i Vigreskogen, 20 kilometer unna mottakerstasjonen. Avstanden skulle forhindre at mottaket ble forstyrret av egne sendere. På det det meste jobbet det 10-12 personer ved senderstasjonen for å passe på de 30 senderne.

20 meter høye synes de godt i det flate Jæren-landskapet. På Skjæveland i Sandnes står 30 tremaster i formasjon, utstyrt med retningsantenner for kortbølgemottak. Med disse kunne Rogaland radio ta imot signaler fra skip på alle verdenshav.

I Vigreskogen i Hå kommune står 10 mektige master plassert i trekant. De 50 meter høye ståltårnene ble oppført i 1959, og bar en gang avanserte retningsantenner for kortbølgesendere. Via dem gikk meldinger fra Rogaland radio til norske skip over hele verden.

- Da Rogaland radio ble etablert var antageligvis den norske flåten på sitt største noensinne, begynner Egil.
- Vi hadde ennå ganske mange hvalkokerier, som på en måte var den tidens oljeindustri. De lå nede i Sørishavet fra september til april, gjerne med 300-400 mann tilknyttet hvert kokeri. Det var vel omtrent ti sånne, og de hadde ikke annen kontakt med hjem og rederi enn kortbølgen – det aller meste på telegram. De hadde så mye trafikk at en gjerne sitter hele vakten, og sende og motta telegrammer fra et kokeri.
- Skulle Rogaland radio i utgangspunktet bare ha kontakt med norske skip?
- Det var jo den norske skipsflåten den var bygd for. Men som alle andre vestlige stasjoner tok Rogaland Radio i mot trafikk fra et hvilket som helst skip som kalte opp.
Særlig da man fikk skikk på radiotelefonien, med alle retningsantennene, kom det mye trafikk fra skandinaviske land. Også andre land valgte etter hvert å bruke Rogaland radio i kommunikasjon. Fordi det ga best resultat.
- På grunn av teknikken, at signalene var så gode?
- Det var både god teknikk og god service ifra personalet. Rogaland radio hadde en fleksibel ekspedisjon, som fikk trafikken unna. De var veldig godt ansett blant skipstelegrafister, fordi det var et ekstremt kompetent miljø. Praktisk talt alle hadde kjent problemene ute på kroppen, så de var service-minded i forhold til sjøfolkene.
- Hadde de vært ute til sjøs selv?
- Det var nærmest en forutsetning at for å komme inn på Rogaland Radio. Nesten alle i ekspedisjonen hadde seilt som telegrafister. Jeg også.
- Så dere visste hva slags betingelser sjøfolkene jobbet under, og kunne ”språket”?
- Ja. Og det var vel derfor Rogaland radio ble kjent for sin gode service. Vi hadde en annen bakgrunn enn telegrafister som kanskje bare hadde sett en båt, men aldri prøvd sjølivet. Vi praktisk talt følte med de som var ute, og de få som ikke hadde fartstid, ble fort gjennomsyret av miljøet, eller konfirmert, for å si det sånn.
Han ler litt:
- For telegrafistene ute på sjøen var Rogaland Radio ”next to God” og mange skipstelegrafister hadde en voldsom respekt.

Mange av skipstelegrafistene fikk seg sommerjobb på Rogaland radio. Egil også. Det skjedde i 1961. 25 år gammel troppet han opp utenfor det splitter nye radiobygget og spurte om han kunne ta seg en titt.
- Jeg hadde ingen forestilling om at jeg skulle få jobb den dagen, smiler han.
- Men etter omvisningen kom vaktsjefen og lurte på om jeg kanskje kunne tenke meg å være sommervikar. Og så ble jeg det, helt tilfeldig og veldig overraskende. Og jeg må vedgå at da jeg satte meg ned og skulle ekspedere første dag, følte jeg meg som en nybegynner - selv om jeg hadde noen år med yrkeserfaring på baken. Det var spennende med alt det flotte nye utstyret de hadde. Alt var jo så bra. Så det var en fornøyelse.

Alle mottakere hadde valg for retningsantenner for å få inn best mulig signal. Plasseringen i Jærens flate geografi var også med på å optimalisere forholdene. Senderstasjonen skulle egentlig legges til Flesland, men så vedtok Stortinget at den tomten skulle brukes til flyplass. Etter grundige undersøkelser ble det bestemt at den nye senderstasjonen for kortbølgetjeneste skulle bygges på Vigre i Hå kommune. På grunn av de sterke senderne måtte mottakerstasjonen legges minst 2 mil unna, og i 1960 åpnet den nybygde mottakerekspedisjonen på Skjæveland i Sandnes.
- Det er ikke rart at du følte deg overveldet første arbeidsdag på Skjæveland. Bilder i Telemuseets arkiv viser en enorm sal, med ekspedisjonsbord i rekker.
- Det spesielle med den store mottakersalen for morsetelegrafi, var at det var helt stille., forteller Egil.
- Du hørte nesten bare suset av transportbåndet som fraktet telegrammer fra fordelingen og ut til plassene. Alle satt med øretelefoner og tappet på skrivemaskin. Med morsens 100 tegn i minuttet er det jo ikke speed-skriving heller, sier han, og ler litt:
- Ved juletider kom det gjerne journalister fra Stavanger Aftenblad og andre aviser på besøk. De hadde blitt fortalt at ”her koker det”.
- På grunn av alle sjømennene som skulle hilse hjem til jul?
- Ja. Fram til 1975 var juletrafikken enorm. På dagtid var ingen stol kald, og man måtte ha folk som var klare til å steppe inn når andre gikk for å spise. Men da journalistene kom inn i telegrafisalen, satt folkene der inne bare og så ut i lufta, mens man hørte ”klikk, klakk, klikk” fra skrivemaskiner. Det virket ikke så veldig ”kokende”, smiler han.
- Visst forekom det ett og annet utbrudd innimellom. Det var jo ikke alle telegrafistene til sjøs som var like greie å operere mot. Da var det en del som måtte gi luft for følelsene sine etterpå, ler han.

- Apropos olje, at oljevirksomheten i Stavanger startet i 1966 førte til økt trafikk for Rogaland radio?
- Ja, oljebransjen genererte mye trafikk, og det ble et voldsomt kjør, både på teknisk side og på ekspedisjonssiden. Særlig den første tiårsperioden, fram til cirka 1975 da Eik jordstasjon ble satt i drift og de første oljeselskapene fikk satellittkommunikasjon.
- Ved Rogaland radio var det morsetelegrafi som var den mest etterspurte tjenesten?
- I starten absolutt. Det var 25 ekspedisjonsplasser for morsetelegrafi og 4 for kortbølgetelefoni. Og så var det én for kystradio. Det sier litt om størrelsesforholdet, sier han.
- Og så var det noe som het ”fjernskriver”. Kan du forklare hva det gikk ut på?

Han nøler et øyeblikk. Å forklare gammel teleteknologi for dagens mobilgenerasjon krever en gjennomtenkt omgang med begrepene. Egil tar sats:
- Telegrammene fra skipene kom inn som morsesignaler, som ekspeditøren skrev ned tegn for tegn på en telegramblankett. Blanketten ble så sendt over til fjernskriveravdelingen, også kalt teleks-avdelingen. Derifra gikk meldingen til adressatens nærmeste telegrafstasjon. Hvis det for eksempel var en adressat i Rogaland, ble telegrammet først sendt til Stavanger og så ringt ut til en av telefonstasjonene ute på bygdene. Der ble telegrammet skrevet ned for hånd, og levert ut til den som skulle ha det. Sjøfolk kom veldig ofte fra Norges utkanter, innerst i fjordene og ute på øyene, så det var ikke de enkleste plassene å nå fram til.

Så tidlig som i 1964 begynte Rogaland radio å sende og motta telegram direkte til og fra de store rederiene,forteller Egil.
- Fjernskrivere står i nett på samme måte som telefonene. Det innebar at du kunne slå opp en teleks-abonnent og kommunisere direkte, uten å gå via en tele-ekspeditør.