Ikke noe annet offentlig bygg vekker vel så mange personlige minner hos så mange mennesker? Folkets kjærlighet for telefonkiosken har sin naturlige forklaring. På et tidspunkt var det utplassert over 6000 telefonkiosker i Norge, fra Lindesnes i sør til Hammerfest i Nord. I dag står bare 100 av dem igjen. De er til gjengjeld vernet, og skal stå akkurat der de står – for all tid.
Når jeg sier at vi har vernet 100 telefonkiosker tror de fleste at de er på et lager, eller fordelt mellom museer, men poenget med en verneplan er nettopp at de skal stå på sitt opprinnelige sted
- Å støte på en telefonkiosk når man er ute og går, vekker minner der og da. Derfor er det så viktig å ha kulturminner ”på rot”.
Se også
-
Laila Andersen, fagansvarlig for Telenor Kulturarv
Minner om en tid
Også Laila husker den røde telefonkiosken fra den gang hun var ungdom.
–Jeg brukte den da jeg skulle snakke usjenert, for telefonen hjemme var sentralt i huset, sier hun.
– Når du trengte privatliv gikk du til nærmeste telefonkiosk?
– Ja. Etter klokka 17, for da rant ikke kronestykkene så fort. Hun ler:
– Jeg fikk aldri lov til å ringe før klokka 17. Hvis jeg skulle ringe før det, måtte jeg skrive ned hva jeg skulle si, så mamma kunne godkjenne.
–Nesten sensur?
–Ja, ikke sant? Hun ler igjen.
–Men det var viktig den gang. Tellerskritt var dyre.
Sånn kan telefonkiosk-minner sette i gang tanker om hvordan ting var før. Jubileumsboka ”Den lille røde”, utgitt i anledning telefonkioskens 75-års dag i 2007, er full av historier om å henge i kiosken, tulleringe, skrape kjærestens navn inn i malingen og lære andre ord for mannlig kjønnsorgan fra skribleriene på veggene. Folk oppfattet telefonkiosken som et offentlige rom, og det bar kioskene også preg av. Igjen og igjen ble de tagget ned, herpa og ødelagt. Og Telenor (Televerket) pusset dem opp igjen, malte, vasket og sørget for summetone – i over seks tiår.
- 1/5
Den røde telefonkiosken RIKS på Akershuskaia i Oslo Cato Normann/Telemuseet - 2/5
Rådhusplassen, 1960-tallet - 3/5
Den røde telefonkiosken RIKS ved Kinsarvik fergekai Telemuseet - 4/5
Madelaine Brand - 5/5
Nedsnødd telefonkiosk på Kvamskogen i Hordaland, 1980-tallet Svein Brønstad/Telemuseet
Historien om designet
Men hvordan begynner egentlig historien om den røde telefonkiosken? Jo, med et avsluttet monopol og en arkitektkonkurranse. Laila forteller:
– Allerede i 1885 ble det opprettet ”talestasjoner” for publikum i Oslo. Etter som man utviklet telefoner med nummerskive, og det ble mulig til å ringe direkte, fikk Narvesen kioskkompani enerett på telefonutleie i Oslo. Problemet med ordningen var at Narvesen hadde åpningstider. Du fikk ikke gå inn etter at kiosken var stengt, sier Laila.
Da Narvesens konsesjon utløp den 31. desember 1934, overtok Telenor (Telegrafverket med Oslo Telefonanlegg) ansvaret for offentlige telefoner i Oslo. I den forbindelse utlyste selskapet en designkonkurranse. Den ble vunnet av arkitekt Georg Fredrik Fasting. Allerede i november 1933 ble den første ”lille røde” plassert på Akershuskaia.
– Telenor (Telegrafverket) og Oslo havnestyre fant ut at havneområdet ikke var omfattet av den gamle konsesjonen, smiler Laila.
– Det var også et strategisk smart sted å plassere en telefonkiosk, med mye trafikk. I tillegg til Amerikalinjen kom ”pappabåtene” fra øyene i Oslofjorden inn her. Kone og unger var på hytta hele sommerhalvåret, og så dro pappa inn på jobb med ”pappabåten”. Den første telefonkiosken står på samme sted ennå, midt i uterestaurant Solsiden.
-
1930-tallet Ukjent/Telemuseet
Husmødrenes linje ut
Før krigen var telefonkiosken bare å se i Oslo og omegn, men etter krigen poppet ”den lille røde” opp over hele landet. Behovet var stort, for mens offentlig sektor og næringslivet ble knyttet opp mot telenettet, var ventetiden for hjemmetelefon årelang.
– Boligbyggelaget OBOS ville for eksempel aldri funnet på å bygge et nytt borettslag uten å ha en telefonkiosk med i planene, sier Laila.
– For mange husmødre på 1950 og 60-tallet var telefonkiosken linja ut til omverdenen, til stor forargelse for enkelte. Jeg har avisutklipp hvor sinte menn har skrevet leserinnlegg om kvinners misbruk av kioskene. De sitter der alt for lenge og skravler, så menn med viktigere fore må hamrer på kiosken med paraplyene sine. Laila smiler, og sier hun forstår kvinnene godt.
Telefonkiosken fylte en viktig sosial funksjon for husmødrene som faktisk var mye alene. I dag har foreldre i barselpermisjon med seg mobilen overalt. Før måtte du ta med seg vogna og stille deg i kø. Og du kunne være sikker på at resten av køen fikk med seg alt du sa. Hvis du da snakket om noe uvesentlig, fikk du nok høre det.
-
Drama rundt den vernede telefonkiosken på Akershuskaia. Cato Normann
Samlingspunkt
I tillegg til den sosiale biten fylte telefonkioskene en viktige samfunnsoppgave. Ved ulykker og kriser kunne en nærliggende telefonkiosk redde liv. Ikke rart Telenors (Televerkets) hovedverksted gikk en smule varmt innimellom. Etterspørselen var stor, ”kan vi ikke få en telefonkiosk i gata vår?” På Røa i Oslo ble Telefonsøkendes Landsforening dannet i 1961, og da de endelig fikk sin egen kiosk i Ekraveien, ble den innviet med radiosendt tale og musikk av De telefonløse Musikeres Orkester.
Telefonkiosken var en hit. Fram til midten av 1980-tallet, da snudde det. Fasttelefon var blitt allemannseie, og i tillegg hadde de første mobiltelefonene så smått å dukke opp.
– Avvikling av telefonkioskene har pågått de siste 25 årene, forteller Laila. .
– Hva skjer med de gamle kioskene, blir de destruert?
– Vet du, telefonkioskene er det vi får desidert flest publikumshenvendelser om. Noen vil gjerne ha en, andre er sinte for at den er fjernet. Hvor er telefonkiosken vår? Leste du om Prillar-Guri?
I den lille bygda Bjørke på Vestlandet gikk lokalbefolkningen til aksjon da Telenor kom for å fjerne telefonkiosken deres.
– De boltet den fast. Nå er den i Verneplanen, smiler Laila.
– Hva svarer dere når folk vil ha en telefonkiosk i hagen?
– Vi må dessverre si nei. Telefonkioskene som tas ned blir reservedeler til de 100 som har fått varig vern. Det trenger vi! De skal jo stå der de står i all framtid.
Poetisk fremstilling av telefonkiosken
Filmen er tredelt og er i hovedsak ment å rette seg mot barn og yngre voksne.
To av historiene som fortelles er om kioskenes forfall på grunn av manglende bruk, mens den siste peker på kioskens muligheter for en ny æra dersom vi tenker ut nye, smarte bruksområder.
Mathias Luppichini har valgt en poetisk fremstilling av telefonkiosken, med vakre bilder og skjør, nesten sår egenkomponert musikk.
Filmene ble laget på oppdrag fra Telemuseet til utstillingen RIKS-samtale i fin form, som nå står utstilt hos Telenor på Fornebu.
- 1/1