Telegrafstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard

Hvem var det som fant på å legge en telegrafstasjon akkurat her, 79 grader nord? Og hvorfor? Svaret ligger dypt inne i fjellene, i kullgruvene. Det sorte gullet fristet både nordmenn og russere til å etablere næring på Svalbard på begynnelsen av 1900-tallet, og i 1916 ble statseide Kings Bay Kullkompani opprettet for å drive gruvedrift i Ny-Ålesund. Bare to år senere fikk stedet sin egen telegrafstasjon. Telegrafforbindelse ville gjøre forretningene mer effektive, men det var også et spørsmål om sikkerhet. Beslutningen om telegrafstasjon ble fattet et par måneder etter at gruvens bestyrer og to av hans menn måtte gå i 44 timer for å bringe nytt om vinterens kullproduksjon til Longyearbyen. De overnattet i 42 minusgrader, hundene stakk av med all provianten og en av karene endte med å amputere alle tærne på foten.

VG annonserte nyheten om den nye telegrafstasjonen under overskriften: ”Vort traadløse herredøme over ishavet”. Å slå seg ned med trådløs infrastruktur på Svalbard skulle vise seg å være storpolitikk. 7 år tidligere hadde Stortinget, på initiativ fra direktør Thomas Heftye i Telenor (Norges Telegrafvæsen) vedtatt å bygge Spitsbergen radio på Finneset i Grønnfjord. Høyteknologiske utstyr på Spitsbergen var en kjempeinvestering for fattige Norge den gang, men kan ha vært avgjørende for at vi ble tilkjent suverenitet over øygruppa i 1925.

Den nye telegrafstasjon i Ny-Ålesund var utstyrt med topp moderne utstyr etter datidens standard, blant annet Wheatstone-morsemaskiner. Nå hadde den lille gruvebyen fått et kommunikasjonssenter. Og så skjedde det som ofte skjer på steder hvor samtaler og mennesker møtes; viktige begivenheter fant veien til telegrafstasjonen.

Plassert omtrent midt mellom Norge og Nordpolen var Svalbard et naturlig stopp da Roald Amundsen satt seg fore å nå Nordpolen med luftskip. ”Mer i verdens sentrum har jeg aldri vært, og kommer heller aldri til å bli det,” skrev telegrafist Odd Sandvei om det han opplevde våren 1926. Han var på jobb da Amundsen tok av fra Ny-Ålesund med luftskipet ”Norge”. Noen hektiske uker var hele verdens øyne rettet mot det lille stedet. Sammen med den italienske elektroingeniøren Umberto Nobile skulle Amundsen bli den første til å krysse Nordpolen, og internasjonale aviser ventet spent på siste nytt. I internbladet Verk og Virke beskriver Sandvei hvordan pressefolk holdt telegrafistene sysselsatt med lange referater om vær, vind og midnattssol, når det ikke var noe nytt å melde om polfarerne.

Historien om Roald Amundsen og telegrafstasjonen på Ny-Ålesund kunne sluttet her, men fikk en langt mer tragisk ende. I 1928 deltok polfareren i leteaksjonen etter sin tidligere partner Nobile. Etter en voldsom krangel med Amundsen bestemte Nobile seg for å krysse Nordpolen på nytt, denne gangen med luftskipet ”Italia”. Da ”Italia” forsvant i isødet, fløy Amundsen ut for å lete etter erkefienden sin. Flyet hans havarerte et sted utenfor Bjørnøya. De siste livstegnene fra Roald Amundsen ble fanget opp av telegrafstasjonen i Ny-Ålesund.

Høsten 1929 var det foreløpig slutt på gruvedriften i Ny-Ålesund. Kullprisene svingte, og de neste ti årene holdt telegrafstasjonen bare åpent om sommeren, under turistsesongen. Så kom krigen og satte en stopper for all drift på Svalbard. I 1946 ble telegraftjenestene åpnet igjen, og stasjonen flyttet til et mer sentralt bygg i sentrum av Ny-Ålesund. Årene som fulgte var telegrafistenes arbeid for det meste knyttet til gruvedrift. På begynnelsen av 1960-tallet jobbet i overkant av 150 mennesker i gruvene, og i tillegg bodde det koner og et tjuetalls barn i den vesle byen. Men gruvearbeid var et utsatt yrke, og Kings Bay ble etter hvert Norges farligste arbeidsplass. Utover 1940 og – 50-tallet tok arbeidsulykker livet av over 40 ansatte.

Da telegrafist Jo Hammer sendte budskap om den forferdelige hendelsen sent på natta, kunne han ikke ane at det skulle ende i regjeringskrise. Men opinionen var sterk, og pressen ga seg ikke; noen måtte ta ansvar for tapte liv. Siden Kings Bay var et statlig gruveselskap, endte det med at Gerhardsen og hans menn gikk.

Den tragiske ulykka førte til endelig stans av all gruvedrift i Ny-Ålesund. Dermed var det ikke lenger behov for en telegrafstasjon, og huset med den dramatiske historien ble stående og forfalle. Fram til 2014. Da ble stasjonen restaurert, i et samarbeid mellom Kings Bay, Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor. Interiøret er tilbakeført til 1960-tilstand, og stasjonens originale utstyr fraktet ”hjem” fra Telemuseets magasin på Fetsund. Nå står det trygt bak glassvegger, som en del av Telegrafstasjonens utstilling. Interesserte kan kikke nærmere på teletekniske klenodier som: linjeforsterker produsert av Televerkets hovedverksted, Lorentz kortbølge – og langbølgemottakere fra andre verdenskrig, Wheatstone-maskinsendere for morse, en Siemens kommunikasjonsmottaker fra 1950-tallet, Telefunken høyttaler, en morseskriver med slangeskrift fra US Army Singal Corps, EB-radiosender type 13-SS-300, linjevender fra Elektrisk Bureau, taleforvrenger, og en morsenøkkel.