Dette er historien om hvordan Norges viktigste samtalested ble designet av en nyutdannet ung mann fra Bergen.
”Norske arkitekter innbys herved …. ”
Høsten 1932 inviterte Oslo telefonanlegg til arkitektkonkurranse. Endelig skulle Oslo få sin egen telefonkiosk. Fra 1885 hadde byen hatt ”talestasjoner”, som i sin tur ble overtatt av automatiske telefoner – kun tilgjengelig i utvalgte Narvesenkiosker. Nå mente Staten det var på tide å tilby befolkningen døgnåpne, offentlige telefonkiosker, som de hadde i blant annet Sverige og England. Men hvordan skulle de nye telefonkioskene se ut? Hva måtte tas hensyn til i utformingen? Med full støtte fra Telegrafstyret ble det utarbeidet en detaljert liste med krav og føringer: ”Kiosken er beregnet å stå ute på gater og plasser og skal være utført således, at sne og is ikke hindrer at dørene åpnes og lukkes” skrev de. ”For å forebygge ødeleggelse av apparat, tyveri, urenslighet o.l i kiosken skal denne utføres således at man utenfra fra alle sider kan se hvad der foregår der inne.” Videre måtte den tåle storm og uvær, og ”gjerne litt sjøblandet regnpisk.”
Ikke bare det: Utseende skulle være ”tiltalende”. Kiosken måtte være flyttbar, slik at den kunne fraktes til Telegrafverkets Hovedverksted når den trengte reparasjoner. Som materiale krevde de jern, og overflaten skulle sprøytelakkeres – gjerne med bil-lakk. Det ble forlangt ”en skrivehylle, en pakkehylle, samt passende plass for telefonkatalogen”, samt et opplyst TELEFON-skilt, godt synlig fra alle fire kanter. Totalkostnaden for hver kiosk måtte ikke overstige tusen kroner. Og førstepremien for å komme opp med noe sånt, var førstepremien 800 kroner.
”Norske arkitekter innbys herved til å delta i en konkurranse om tegninger til en telefonkiosk … ”
Mannen med løsningen
”En eller annen gang i 1932 satt Georg Fredrik i et selskap i Bergen, følte seg kanskje litt uteglemt og utafor, som han ofte må ha følt det gjennom livet, og trakk seg tilbake i en krok, fant fram en blyant og begynte å krote på en fyrstikkeske. Slik ble, i følge min mor, telefonkiosken til.” I boka ”Norges lille røde – historien om telefonkiosken” beskriver Lars Fasting sin far, mannen som er langt mindre kjent enn det ikoniske byggverket han etterlot seg. Georg Fredrik Fasting var fra Bergen, født inn i en slekt av arbeidsfolk og småbrukere. Det spesielle med Georg Fredrik var at han var født uten ører. Moren sørget for at han lærte seg å snakke, lese og skrive, men Lars Fasting antyder at faren søkte tilflukt i tegningen når de sosiale utfordringene ble for store. Og tegning ble til slutt virket hans. I 1924 skaffet han kausjonist for studielån, og begynte på arkitektutdannelse på NTH. Utover 1930-tallet meldte han seg på flere arkitekturkonkurranser, med utkast han i følge sønnen laget ”etter arbeidstid og i seine nattetimer.”
Innsatsen var ikke bortkastet. Av 93 innsendte bidrag, med navn som ”Flirt”, ”Brrr”, ”Ring”, ”Hallo” og ”Amor” valgte juryen høsten 1932 Fastings forslag ”RIKS” som ny telefonkiosk: ”Utkastet viser en helt frapperende enkel løsning av oppgaven, så vel teknisk som estetisk set vel gjennemarbeidet.”
Stram og framtidsrettet
Enkelt og estetisk er nøkkelordene her. Fasting hadde tegnet en kiosk som pekte framover, mot modernismen. Akkurat hvor moderne den var forstår vi om vi sammenligner RIKS med den britiske telefonkiosken, også den designet i mellomkrigstiden. Mens den britiske varianten i klassisk stil skuer tilbake på imperiets storhetstid, er Fastings variant framtidsrettet - og funksjonalistisk. Som de fleste andre norske arkitekter brøt Fasting definitivt med den klassisistiske arkitekturen etter Stockholm-utstillingen i 1930. ”Etter den ble det nesten bare bygget funksjonalistiske bygninger i Norge, frem til den tyske invasjonen i 1940,” skriver seniorkurator Arkitektur ved Nasjonalmuseet, Ulf Grønvold i ”Den lille røde”. ”Den norske kiosken er et stykke funkisarkitektur, en asymmetrisk komposisjon med utstikkende takskive over ordet TELEFON, skrevet med barske sans seriff bokstaver,” oppsummerer Ulf Grønvold.
Rød motefarge
Og så var den rød. Fargen Fasting valgte var også en del av den moderne paletten. ”En kraftig rød farge, men ikke så skinnende som signalrød. Fargen har en karakter som plasserer den inn blant funksjonalismens motefarger,” fastslår malerikonservator og forsker i NIKU (Norsk Institutt for Kulturminneforskning), Jon Brænne. Han mener Fasting gikk for synlighet, uten at kiosken skilte seg for mye ut fra omgivelsene. Den opprinnelige fargen var i bruk fram til ca. 1950, da den ble endret mot signalrød. Mot slutten av 1970-årene ble fargen igjen justert, mot dagens oransjepregede røde.
Designen har derimot ikke endret seg. I over 80 år har RIKS holdt seg uforskammet godt. Det er det som gjør Fastings telefonkiosk til en klassiker – og det er derfor den har havnet på DOCOMOMOs liste over moderne designikoner. For Telenor har telefonkiosken vært veien inn til folks hjerter. For mange var Telenor (Televerket) lenge synonymt med nettopp telefonkiosken, fordi det var hit man gikk for å ringe. Hjemmetelefon var ikke allemannseie før utpå 1980-tallet. Sånn ble den røde bua en del av nordmenns hverdagsliv, og bevissthet. Symbol – og reklameverdien er vanskelig å spekulere i , men i 2007 var det på tide å gi tilbake til telefonkiosken. Da besluttet Telenor, i samarbeid med Riksantikvaren, at 100 utvalgte kiosker skal vernes for evigheten.
Og Georg Fredrik Fasting? Hvordan gikk det med ham? I en alder av 56 år skrev han i dagboka si: ”JEG HØRER”. Som aller første person i verden hadde han gjennomgått en operasjon hvor han fikk konstruert øreganger, og satt inn trommehinner. Resten av livet kunne mannen bak hele Norges telefonkiosk selv ta telefonen.
Kilder
- Telemuseet og Telenor Kulturarv (2007) Norges lille røde – historien om telefonkiosken None